Oslo Konserthus 12.12.2002 Mozart: Symfoni nr. 41 – Jupiter, R. Strauss: Ein Heldenleben Oslo-filharmonien dirigent: Herbert Blomstedt
Gammeldirigenten er på plass. Oslofilharmoniens sjefsdirigent på 60-tallet, Herbert Blomstedt, for tiden i Leipzig og sjefsdirigent for Gewandhausorchester, besøker oss i denne mørke og kalde førjulstid.
Men musikken varmer. Stående på gulvet, midt blant musikerne, fører han an i en presis og velklingende Mozart. Etter pause har han fått på plass dirigentpulten, for skal han administrere det orkestrale spennet i en Richard Strauss, trenger han oversikten.
Av skikkelse er han som den gangen han ledet konsertene i Aulaen. Slank, spenstig, myndig men med en varm holdning og en avslappet utstråling. Noen år er riktignok gått, og det ser man. Men her tar han igjen i musikkforståelse og erfaring.
Om framføringen av Mozarts Jupiter-symfoni var utsøkt, var Richard Strauss en opplevelse. Tar man komponisten på alvor – noe som tydeligvis noen gjorde den gangen – er man inne på det helt håpløst metafysiske med den ensomme helts kamp mot sine materialistiske fiender. Dette bekjempes ved det åndelige, musikken og kjærligheten, til mye rabalder fra et stort symfoniorkester. Det snatrer i trompetfanfarer og virvles i trommene, her er det kamp! Gudskjelov ender ikke Richard Strauss helt ute i verdensrommet som enkelte andre av datidens idealister gjorde.
Men så vinner helten og vi kan slappe av med den skjønne musikken. At komponisten helt opplagt måtte ha en viss porsjon selvironi og humoristisk sans, skjønner vi når ‘hans kjære’ i toner av en smektende og sødmefylt fiolin fra Terje Tønnesensnart ender opp i snatter og noe som kan fortone seg som litt hissigere ordveksling – kanskje en krangel?
Programmatisk hadde denne musikken et mønster og forløp som var interessant å følge, de tre trompetene i kjelleren inklusive.
Her er orkesteret i kjent terreng og dette verket lar seg også ofte oppføre. La det ikke bli så lenge til neste gang!
