Gunnar Blå: Kvinnen på sykkelverkstedet og andre historier, (Cykelreparatörskan och ytterligare historier), oversatt av Elin Brodin og Henning Hagerup
Cappelen 2005 124 s.
Svenske Gunnar Blå markerer seg med et smell her til lands. Disse novellene er herlig gale i all sin burleskhet. Det er en usedvanlig dikter som her presenterer seg første gangen i Norge.
I Sverige har han gitt ut denne novellesamlingen foruten sin debutKlumpigheten och andra historier. Men han har en fortellerfantasi som er herlig befridd for hemninger av noen art. Han tilhører ingen retning og vil ikke formidle noe spesielt budskap.
Noen steder i disse novellene blir vi minnet om Gogol. Andre ganger er de farlig nær det plumpe, dog med plutselige og overraskende vendinger. Det er barnslig fortellerlyst og fantasiflukt side ved side. Det er likesom ingen grenser for hva han får seg til å fortelle om.
Jeg hadde en mer enn herlig stund ved lesingen av disse novellene. Mange ganger grep jeg meg selv i å lese dem som en slags dikt, og latteren lå hele tiden løst.
Det er sannsynlig at det emnet han har valgt i disse novellene vil skygge for det frodige og burleske fortellertalentet han åpenbarer. For han har valgt som en rød tråd å skildre kjønnslivet på en måte som knapt noen har gjort før. Her er ingen grenser for fantasien.
Likevel er det umulig å lese dette som porno, selv om noen sikkert vil få det til. Selv om han tilsynelatende har valgt temaer, uttrykk og beskrivelser fra de mest lugubre mannsbladene er det umulig å forestille seg dette som lugubert. Selv om det spruter både fra her og der i stadige fontener og endeløse strømmer er det umulig å forestille seg dette som snuskete.
Det sies at den første novellesamlingen hans måtte skrives om da det svenske forlaget fant det opprinnelige utkastet obskønt og krenkende.
Oversetterne har gjort en god jobb.
Dette var artig. Merk dere navnet, Gunnar Blå!
