Diego Marani: Den siste vostjakeren, Pax forlag 2015 180 s.
Den siste vostjakeren er en herlig bok. Sprelsk, underfundig, litt phantasy og betydelig gjøn med våre menneskelige (usiviliserte) egenskaper, joda, dette treffer godt.
Fortellingen dreier seg om språk og identitet men den åpner opp for et vidt panorama med Finland og Østersjøen som de siste siders handlingssteder.
Ivan har hele sitt liv sittet i en sibirsk gulag, en fangeleir. Da portene åpnes fordi vokterne stikker av når lønna uteblir, streifer han rundt i skogene og oppdager at han må tilhøre en gammel stamme som alle trodde var utdødd. Han mener å få kontakt med dyrene som han ser på som sine forfedres ånder. Rundt halsen har han en tromme laget av reinskinn. Så blir han ‘oppdaget’ av en språkforsker og det hele baller på seg.
Det nytter ikke å fortelle historien. Den er for vill og usammenhengende men omfatter blandt annet noen velrettede spark til vitenskapelig forfengelighet.
Innimellom boltrer forfatteren som er lingvist seg med ordkonstruksjoner som lateral frikativ og labiovelar apprendiks.
Det er herlig og forfriskende galskap men samtidig en fortelling med et visst alvor og et tyngdepunkt i seg. Forfatteren arbeider i det daglige for EU i Brussel som tolk. Han har konstruert et eget språk han kaller Europanto.
Herlig! Herlig!
