Bjørvika 15.6.2010 Richard Strauss: Die schweigsame Frau (konsertant), med: Carsten Stabell, Tone Kruse, Espen Langvik, Tuomas Katajala, Eli Kristin Hanssveen, Silvia Moi, Ingebjørg Kosmo, Jörg Sabrowski, Ketil Hugaas, Peter Klaveness, Oslo-filharmonien, Operakoret, dir.: Kent Nagano

Vi opplevde herlige løyer med en overraskende morsom og sprudlende Richard Strauss-opera som ble framført konsertant i Bjørvika i går. Die schweigsame Frau – Den stillfarne kvinnen – er ikke av han mest spilte operaer. Men vi hadde likevel en fornøyelig aften i operaen på tross av Richard Strauss’ til tider ‘tunge’ og overlessete musikk.
Operaen ble komponert på 1930-tallet etter en libretto av Stefan Zweig. Det er også dette som er operaens styrke. Stefan Zweig baserte seg på Ben Jonson’s Epicœne, or The silent woman, en historie som er forbløffende lik Donizettis Don Pasqualesom vi opplevde tidligere i Bjørvika denne sesongen. At vi her får en kraftig demonstrasjon av hvor viktig librettoen er for opera, er noe som er verdt å merke seg. Vår hjemlige opera har flere ganger etter åpningen i april for to år siden ramlet i fella med uhyggelige svake librettoer over riktignok god musikk, senest med Jorden rundt på 80 dager.
Richard Strauss’ kjempepartitur stiller store krav til sangere og musikere. Vi vil ikke påstå at det var av denne grunn man overlot framføringen til landets og Nordens fremste symfoniorkester men selv dette orkesteret måtte dels se sin begrensning i den nesten overmenneskelige instrumenteringen av dette verket. Et vanlig symfoniorkester som Oslo-filharmonien er vandt med noen få prøvedager før ordinære konserter. Her var det helt tydelig at man selv med Bayern-operaens erfarne sjefsdirigent Kent Nagano bak pinnen ville hatt behov for mer prøvetid enn den vanlige.
Man merket det først og fremst på sangerne. Her ble det noen ganger unødvendige stopp og mangel på flyt.
Men dette på tross: kvelden bød på en herlig morsom og sprudlende opera hvor vi moret oss stort.
Etter at første akt var over kunne vi konstatere at dette satte oss i uvanlig godt humør. Eli Kristin Hanssveen overbeviste stort i sin tolkning av den kvinnelige divaen. Hun har utviklet seg til en koloratur-sopran av stort format. Richard Strauss-roller ligger således svært godt til henne, som vi opplevde henne i rollen som Zerbinetta bare for noen få måneder siden. Sammenlikningen med Ariadne auf Naxos er forøvrig ikke helt ueffen også på andre måter. Også i Die schweigsame Frauinntar en operatrupp en sentral rolle i handlingen.
Ros må vi også gi til Espen Langvik som sang i rollen som forviklingenes iscenesetter. Han viser en levende innlevelse i sin rolle. Vi savnet litt av den buldringen som naturlig hadde hørt hjemme i rollen som gamlingen sir Morosus. Carsten Stabell virket noe stiv. Men han maktet i hvert fall å få oss til å synes synd på den gamle mannen som ble offer for ungdommens narrskap og løyer.
Die schweigsame Frau representerer et viktig politisk skille i Richard Strauss’ liv. Det var med denne operaen det kom til brudd med de nazistiske makthaverne fordi han insisterte på at librettoens opphavsmann Stefan Zweig skulle være nevnt i programmet. Nazistene hadde nektet under henvisning til at Stefan Zweig var jøde. Følgen ble at Richard Strauss ble fratatt sin æres-posisjon som musikk-president for det tredje riket og han forlot etter en tid landet for å bosette seg først i Østerrike siden i Sveits.