Det er ikke annet å si enn at dette var en herlig orkesterkveld. Mahler på sitt absolutt beste og mest fascinerende. Hans tonesatte sanger til Des Knaben Wunderhorn er ikke annet enn en perle.
Og mindre blir det ikke da det går opp for oss at dette er Mahler midt inne i en meget fruktbar periode av livet sitt fra tiden han skrev de fire første symfoniene. Snutter av musikken går igjen og faktisk hele eller deler av de tre siste symfoniene, som satser, har opphav i Wunderhorn-tekstene. Eksempelvis Urlicht som her ble framført med stor innlevelse av Christianne Stotijn. Versjonen som er brukt i den andre symfonien har bredere og større instrumentering. Andre sanger er rett og slett tatt ut av Wunderhorn-syklusen og gitt selvstendig plass som satser i en symfoni.
Oslo Konserthus 20.4.2017 Gustav Mahler: Des Knaben Wunderhorn, Eivind Buene: Blue Mountain, Oslo-filharmonien, dir.: Christian Eggen, Johannes Weisser – baryton, Christianne Stotijn – mezzosopran, Andrea Bræin Hovig – skuespiller, Mattis Herman Nyquist – skuespiller
Her opplever vi altså Mahler på det kanskje rikeste og frodigste av sitt komponisvirke. Intet mindre. Dette er stort!
Guttens magiske horn (Des Knaben Wunderhorn) er en folkevisesamling som Mahler har hentet flere tekster fra og som han tonesatte i tiden fra 1890 og noen år utover. Opprinnelig var det i alt tolv sanger som han samlet til en sangsyklus. Senere kom flere til.
Des Knaben Wunderhorn er folkeviser som er freidige, frekke, barnslige, undrende, humoristiske eller melankolske og sørgelige.
Mahlers Wunderhorn-musikk kan derfor sies å være helt essiensiell Mahler, kjernen av det han var opptatt av i disse årene som komponist.
Solistene, nederlandske Christianne Stotijn og Johannes Weisser, imponerte stort. Særlig Weisser har en stemmekraft som er imponerende.
Men det var ikke slutt med Mahler med dette. Etter pause opplevde vi pånytt Mahlers musikk, denne gang flettet inn i og delvis omarbeidet i et annet verk. Noen ganger var det lett gjenkjennelig, andre ganger var det ikke.
Evind Buenes verk Blue Mountain er skrevet som et hørespill hvor Buene selv er ansvarlig for både musikk og tekst. Musikken falt rett inn, som et praktfullt nachspiel til Mahler. Men selve hørespillet – de to skuespillerne som snakker om å oppleve musikk – fikk vi ærlig talt mindre ut av.
Uansett var dette en Mahler-aften til den helt stor gullmedaljen. Herlige Mahler!
