Philip Glass/David Bowie/Eno: Heroes Symphony, Low Symphony
The American Composers Orchestra, The Brooklyn Philharmonic Orchestra, dir.: Dennis Russell Davies Philips 475075-2
Philip Glass har fått ut sine bearbeidelser av David Bowie’s og Eno’s konsept-komposisjoner fra 1970-tallet. Da de kom i sin opprinnelig form ble det fritt tolket den gangen som at tidens ledende rockekultur-figur David Bowie hadde tatt steget over i å knytte sammen seriøs musikk og rock. Og med seg hadde han nyskaperen Eno.
Hva var vel ikke mer naturlig enn at Philips Glass bearbeidet disse verkene ut fra sitt egen ståsted? Han har vært den som i første rekke har stått for denne sammensmeltingen, sett fra den ‘seriøse’ siden. Noen vil vel kanskje si at hans minimalisme, evig repeterende riffs, blir noe lett i enhver sammenhengen.
Disse to komposisjonene fra tyve år og mer til tilbake var den gangen alvorlige forsøk på å stå på egne bein i et landskap som lot seg forvirre av det meste. De var også langt på vei vellykkete som konsept-komposisjoner.
Nå er det for drøytt å kalle disse to verkene for helstøpte symfonier i tradisjonell forstand. De er snarere orkesterverk, det ene ballett, og de gjør seg godt som orkesterverk, eller rettere, som godt tilrettelagt ‘light music’.
Koreografen Twyla Tharp hadde ønsket at Philips Glass bearbeidet Heroes-musikken slik at den kunne framføres som en ballett. Philips Glass’ Heroes-symfoni er bearbeidelsen av seks av Bowie/Eno’s låter fra den gangen.
I Low (1992) fulgte han samme utgangspunktet men med et mindre antall spor som utgansgpunkt. Dermed har også bearbeidelsen blitt mer selvstendig og bærer mer preg av Glass’ tonespråk. Denne symfonien gjør også et langt annet inntrykk enn hva den opprinnelige komposisjonen gjorde. Til en viss forstand også langt forskjellig.
For forskjellen kommer der Bowie/Eno var nyskapende. De gjorde noe som rockeartister ikke hadde gjort før, skapte lyd og store klangbilder som var spennende. Philip Glass gjør noe som vi har hørt før, både i form og innhold. Det er ikke spennede og noe nytt han skaper. Snarere virker det slik som om han med sin kunnskap om instrumentering er med på å flatgjøre musikken. For å være helt ærlig, det som gjør inntrykk her er hvor sterk musikken til Bowie/Eno egentlig er.
Men skjærer vi unna at vi har hørt denne musikken før og at Bowie/Eno best tåler å framstå i kraft av det de er, kan vi godt høre på Philips Glass’ to ‘symfoniske’ verk, versjon light. Bare med den viktige innvending at originalene er så mye, mye bedre.
