Dan Brown: Inferno, Bazar Forlag 2013, 542 s.
  Dan Brown kan skrive. Det er hevet over enhver tvil. Han har faktisk stått for en slags revitalisering av en sjanger innen populær-litteraturen, spenningsromaner med mystiske og metafysiske tilbakeblikk og linker til tidligere tider, gjerne med mystiske beskjeder gjemt inne i kunstverk og bøker. Dette har til de grader grepet om seg at svært mange forfattere verden over, også her hjemme, har i de siste årene tatt til dette grepet. Det er derfor det svikter i utganspunktet. Vi har til de grader gått lei av dernne suppa av oppkonstruerte mystiske beskjeder pakket inn i overnaturlighet og metafysikk, at vi for lenge siden har fått mer enn nok. Det er ikke Dan Brown’ feil men i første rekke det mylderet av lissomsynske såkalte åndsforfattere som tror de har et slags hellig eller viktig budskap å melde oss, gjerne pakket inn i religiøse svulstigheter. Der da Vinci-koden var ny og spennende å lese da den kom har vi gjennom årene blitt mettet av underholdningslitteratur som dette at selv en ny bok fra Dan Brown’s side på langt nær fengsler i samme grad som hans store gjennombruddsroman. Men det gjenstår likevel et par opplagte faktorer: Skrivekunsten til Dan Brown og hans evne til rett og slett å lage spennende fortellinger er udiskutabel. Dernest er det fascinerende å lese om hans kulturelle dypdykk i renessansens Firenze og Venezia og ikke minst det østromerske rikets hovedstad Istanbul som faktisk besto helt til 1500-tallet. Byen mellom øst og vest, mellom islam og kristendom, har mye å by på. Dan Brown skriver som en metodisk manusforfatter på amerikanske TV-serier: for hver fjerde eller femte side topper han handlingen med et overraskende trekk så du i nesten åndeløs spenning nærmest er nødt til bla videre. Det er også et stort pluss ved denne boka: mot slutten oppstår et tankekors som viser seg å bære hele intrigens fundament. Vi skal ikke røpe hva og hvorfor men gi pluss til forfatteren fordi han ikke automatisk ser verden i svart-hvitt og ender opp med det tilsynelatende godes seier i heftige og søte favntak. Her ender det opp med løsninger du på langt nær anså som mulige hverken under handlingens gang eller ifølge tradisjonell oppskrift for underholdningslitteratur. Det er derfor vi mener at dette er en høyst leseverdig bok på tross av at Dan Brown også snubler i de mange usannsynlige røverhistoriene som til tider kan ta pusten fra selv en mer enn ualminnelig fantasifull skrivekåt skolegutt. |
|
