Thor Heyerdahl: I Adams fotspor, J.M.Stenersens forlag 1998, 309 s.
I sitt 85. år slår oppdageren, eventyrereren og vitenskapsmannen til igjen. Foran presse og media lanserer han ny bok og holder en glitrende innledning – uten manus – om Livet, Kloden og Naturen, slikt et langt og usedvanlig opplevelsesrikt liv har gitt ham innsikt i.
Thor Heyerdahl er en usedvanlig rik mann. Han har en tanke med nysgjerrighet som drivkraft og drives fram av et begjær om stadig å utforske, finne ut, stille spørsmål. Denne nysgjerrigheten hare ført ham på sivbåter og flåter over verdens hav. Neppe er noen vitenskapsmann blitt så utskjelt som ham dette århundret – og godtatt er han neppe den dag i dag.
Like kvikt og elegant som en tyveåring entrer han talerstolen på Continental i Oslo, solbrent av Tenerifes sol, en sur dag i begynnelsen av oktober, og der står han i halvannen time og snakker uanstrengt uten å ha behov for å sette seg. Smilende, resonerende, bare en draging mot å tvinne resonnementene ennå noen ganger avslører at denne mannen er i moden alder.
Med denne boka tar Thor Heyerdahl oss med på en erindringsreise. Det tyvende århundrets mest berømte nordmann har nok av bøker på samvittigheten. Men dette er ingen ny Kontiki eller AkuAkueller vitenskapelig avhandling. Forfatteren gir oss korte riss av ytre begivenheter som ramme og går litt mer i dybden i lengre avsnitt hvor han filosoferer fritt over spørsmålene om skaperverket, naturen og den menneskelige sivilisasjon.
Hvorfor skrev han boka? For å sitere ham selv da den ble lansert 2. oktober: “Jeg fikk lyst til å skrive en bok som var anerledes enn alle de andre jeg har skrevet gjennom mange år. Jeg vil gjerne dele erfaringer med flest mulig.”
Thor Heyerdahl er sannsynligvis den nordmann som har markert seg sterkest dette århundret. En hel verden kjenner til hans ekspedisjoner og i senere år har han mottatt mye heder for sin innsats for en ‘grønn klode’.
Denne boka er dels kronologisk. Den starter opp med hans filosoferinger i en katolsk kirke midt i det muslimske Vest-Sahara rett før hans tredje ekteskap skulle inngåes.
– Skapelse eller utvikling?
– Adam eller apekatten?
– Tror du på Gud eller Darwin
Slik starter han funderingene sine – mens vi beveger oss fra Sahara til Sydhavsøyene og andre steder han har vært under sitt ikke beskjedent sagt, turbulente liv. Han lar oss møte statsoverhoder som Gorbatsjov, Indira Gandhi, Fidel Castro og Saddam Hussein. Om den siste skriver han at han ikke ‘gjorde noe inntrykk’ men‘maten smakte bra.’
Tro heller ikke dette er en politisk memoarbok slik et statsoverhode mimrer over år som er gått. Snarere er det et debattinnlegg over klodens tilstand og behovet vi bør ha for å sette oss ned og tenke over livets dypeste spørsmål.
Han er opprørt over den fattigdom og nød han har sett verden over: ‘…et samfunn der folk dør av sult på gaten eller på landeveien, et samfunn der ikke alle har mat eller tak over hodet, er et sykt samfunn.’
Når noen er syke, trenger de medisin: ‘For meg er kommunismen en sterk medisin.’Men medisinbruk er bare midlertidig: ‘Et frisk samfunn trenger ikke den slags medisin.’
Relativt mange avsnitt er viet den striden som møtte ham – særlig i grannelandet – etter hans Kontiki-ekspedisjon. Men det er ikke bitterhet i det han forteller, bare en refleksjon hvor hjertet hans tilhører dem som ble uglesett fordi de kunne støtte eller være åpne for hans teorier.
Man vil kunne si at dette er mer en bok med eksistensiell bunn. Han stiller relevante spørmål ved vår sivilisasjon, opphavet for vår kultur og ‘hvordan det hele kom i gang’.
‘Når man er på en flåte langt ute på havet uten kommunikasjon og kontakt med verden, ser man det våre forfedre så: en stjernehimmel, sol, måne, fisk som titter opp – da begynner man å tenke.’
Han funderer på livet og religion: ‘Jeg har sett døden i øynene ca. 20 ganger i mitt liv. Hver gang har jeg fått en anerledes følelse i meg, av hvordan det ville være på den andre siden.’
Heyerdahl er både religiøs og ikke religiøs. Han tror på en styrende kraft, men mener at fenomener som Gud og Djevelen er noe vi har inne i oss.
Heyerdahl gir plass for drøfting med sin private ‘aku-aku’ som opptrer som en slags usynlig tredjeperson i boka – stiller spørsmål, gjør refleksjoner og stadig minner forfatteren om ting i underbevisstheten han bør hente opp. Enkelte steder har han lagt opp til en dialog mellom ‘seg’ og seg selv.
Thor Heyerdahl har alltid tvilt på autoritetene: ‘Darwin har funnet sporet, men bare sporet’. Han stiller spørsmål om framskrittet alltid er til det bedre: ‘Hvorfor har vi brystene på tvers og ikke på langs lik alle andre pattedyr? Hvorfor har vi ikke hår på kroppen utenom på hodet?’
Er det fordi vi er skapt for å tusle rundt i fjæresteinene, ha mesteparten av kroppen utenom hodet og bryster nedsenket i vann? Slik undrer Heyerdahl seg, for ham er alle tilværelsens spørsmål en utfordring. Nysgjerrigheten driver ham til å finne ut mer om alle livets og sivilisasjonens mysterier.
Stadig vekk: Hvorfor, hvorfor? Den nysgjerrige Thor Heyerdahl stiller spørsmål, som ikke kan besvares men som er blitt en aldri uløselig trang til å forske, finne løsninger og forklaringer som kan kaste lys over menneskets historie.
‘Summen av viten og mangel på viten er så å si konstant. Jo mer man vet noe om én ting, jo mindre vet man om noe annet.’
Heyerdahls engasjement og iver for å forske og finne ut, lar seg ikke stoppe. Nå er det prosjektet på Güimar på Tenerife som engasjerer ham: hvordan kan det ha seg at astronomisk orienterte tempelpyramider etter de siste rødskjeggete og lydhudete guanchene lever videre i sagn på den andre siden av Atlanteren? Og: hvordan kan det ha seg at ulike sivilisasjoner på en rekke forskjellige steder rundt om på kloden starter 3000 år f.Kr.? ‘Mennesket er og vil alltid bli en del av de naturlige omgivelsene. Noe skjedde!’
Noen dogmatisk materialist er ikke Heyerdahl. Han ber oss ha respekt for naturen, den store helheten: ‘Lær av fortiden. Ta ikke sjanser på store klimaendringer.’
Det er først og fremst budskapet som gjør denne boka verdifull, mindre at vi får et lite innblikk i en stor manns rike liv. Det er ikke for mye å spå at dette blir en av bokhøstens viktigste utgivelser.
