Ørjan N. Karlsson: Kongens råd. Gyldendal 2015 371 s.
Kongens råd er en himavla action. Den tar for seg større og mindre synder i Norge om hemmelige og suspekte grupperinger og overgrep som ble gjort under den kalde krigen.
Vi sier imidlertid tja. Visst er det velkomment at også spenningslitteraturen tar for seg dette. Det ligger jo godt til rette for det og det er nok å ta av. Men anretningen bør stå sånn noenlunde til troandes, og det gjør den ikke i dette tilfelle. Her løper forfatteren løpsk i sine egne teorier og til tider bikker det langt over i fantasiens uvirkelige verden.
Forfatteren har heller ikke maktet å gripe skikkelig tak i personligheter som Håkon Lie og Jens Chr. Hauge som han skriver inn i handlingen. Vi opplever ikke førstnevntes brå temperament eller sistnevntes Aulakjeller-skarring og tilsynelatende langsomme pragmatisme, iøynefallende egenskaper det skulle være lett å framstille.
Den eneste som skildres i nærheten av det troverdige seg selv er Arne Treholt. Her blir hans litt naive lekenhet framstilt som det den er, men selve denne originale vrien på Treholt-saken blir etter min mening altfor lett og meningsløs.
Denne thrilleren dreier seg kort sagt om to hemmelige grupperinger, Stiftelsen og Kongens Råd. Begge overlevende fra den kalde krigens dager og ytterst udemokratiske og avgjort på kanten. Men når kommer den virkelige gysende spenningsboka om all jævelskapen som foregikk i ly av de hemmelige beredskapstyrkene? Her burde jo i litteraturens navn minst en boligblokk på St. Hanshaugen fiktivt gå i lufta av hemmelig lagret dynamitt utløst av en skjødesløs skipsreder og spritsmugler, som er den eneste lille flik offentligheten har fått kjennskap til.
Forfatteren har selv bakgrunn som befal og Balkan-kriger. Vi burde forventet oss noe mer!
