Himmelsk

Oslo Konserthus 22.5.2009 Mozart: Klaverkonsert nr. 14 Ess-dur KV449, Prokofjev: Klassisk symfoni, Webern: Fem satser for strykere, Beethoven: Klaverkonsert nr. 3, Det Norske Kammerorkester, Terje Tønnesen – leder, Leif Ove Andsnes – klaver

Da Kulturspeilet hørte Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester i Sandvika for litt over en uke siden var det ingen mangel på superlativene. Etter gårsdagens konsert kan vi gå et skritt lenger, dette var en konsert i nærmest himmelsk forstand, det var noe rent overjordisk, en himmelstige inn i en annen verden. Mellom disse to konsertene ligger ikke bare elleve dager men også en hel rekke konserter, blant annet fem i Storbritannia.

Det var nok dette som gjorde utslaget. Orkesteret har satt seg skikkelig, blitt sikre på den musikken de spiller og dermed oppnådd en triumferende mesterhånd. Vi skal ikke helt ta luven fra Leif Ove Andsnes, hans Beethoven er som en reise inn i en helt annen dimensjon, men det var avgjort helt andre verk som overrasket oss sterkest på denne konserten. Først må sies at Det Norske Kammerorkester med det programmet som ble valgt til i går får anledning til å vise hele sin spennvidde, musikken brer seg ut i alle variasjoner, fra det klassisk skjønne til Weberns atonale minimalisme – og ikke minst til det spenstige fyrverkeriet vi opplevde i Prokofiev.

For her fikk vi en demonstrasjon av fyrig og lekent spill som man knapt kan oppleve i en norsk orkestersal, det boblet og bruste i denne lekne Haydn-symfonien fra vår tid så man ikke trodde det var mulig. Mest imponert var vi over de magiske stille øyeblikene i denne symfonien, særlig i annensatsen. Og fra det utadvendte lekne til det innadvendte og tenkende stille, Weberns fem stykker for strykere var magisk minimale hvor hvert enkelte buestrøk representerte en hel verden i seg selv.

Høydepunktet ble som Kulturspeilet opplevde for elleve dager siden, Beethovens tredje klaverkonsert. Med Beethoven tar Leif Ove Andsnesog Det Norske Kammerorkester skrittet fra Mozart og over i en helt ny verden. Klarest hørte vi dette i annensatsen hvor orkesteret fikk til den rette beethoven’ske schwung i samspillet mellom pauker og de øvrige instrumentene. Mesterlig! Orkester og solist ga oss en nærmest himmelsk opplevelse.

Orkesteret har vært på veien i nesten to uker og skal videre til festspillene i Bergen tidlig neste morgen. Det sto ikke i veien for å avholde nok en konsert til på kvelden. Oppe i glasshuset ble orkesterets nye kunstneriske leder, Isabelle van Keulen, introdusert og hun kvitterte med solospill i annensatsen av Mozarts Symphonie Concertante og Bachs dobeltkonsert med Terje Tønnesen.

Vi har i mange år undret og irritert oss over konserthusets lunefulle og uberegnlige akustikk. For en uke siden, på konserten med Anne-Sophie Mutter, fant vi den merkverdig god, det låt nesten helt ‘bjørvika‘ i et utskjelt hus. Vi trodde den gangen at det kom av at podieterassen bak orkesteret var fullt av folk. Det var den også i går. Men nå låt det hult og romlete som i et dårlig kirkerom. Konserthusets akustikk er og blir et mysterium. Men ikke nok med dette, under Mozart-konserten ble det en lengre pause mellom første og annen sats. En vifte hadde slått seg på og var til stor sjenanse for musikerne. Etter at den skulle være slått av, satte den i gang igjen. Automatikk? Dataalder?