Webern: Seks orkesterstykker, Mahler: Symfoni nr. 6, Oslo Filharmoniske Orkester, dir.: Eliahu Inbal, Oslo Konserthus 5.6.1997
Mahlers sjette har kanskje ufortjent fått tilnavnet ‘den tragiske’. Spekulasjonene om hvorvidt Mahler hadde følt en pust av døden i nakken da han skrev symfonien, er uvisst. Sikkert er det at de to veldige hammerslagene i sistesatsen har gitt grobunn for slike spekulasjoner.
Det er på mange måter et mollstemt og dystert verk, men også fullt av rik og nesten inntil det himmelske vakker musikk.
Dirigenten Eliahu Inbal tok godt vare på det lyriske i denne symfonien. Han ønsket å få fram en neddempet versjon med varsom bruk av den veldige orkesterpalletten. Mahler inviterer til spektakulære tolkninger av dette verket, noe vi også har opplevd på CD-fronten de siste årene.
Som alltid når hele det 108 manns store orkesteret er på plass, låter det praktfullt i Oslo Konserthus. Denne gangen var det strykerne og hornseksjonen som må finne seg i mesteparten av rosen. Klangen var så fyldig og god at vi lurte på om det var samme strykere engelske musikk-kritikere har karakterisert som ‘not the most refined string section in the world…”
Men den orkestergruppen som i særklasse fortjener honnørordene, er de ni hornistene. Mahlers krevende partitur inneholder atskillig av fallgruver, og det er en god del steder der man virkelig kan få anledning til å falle pladask. Mahler anvender hornene som en slags støttevegg for resten av orkesteret. Men også i sterke eruptive utbrudd, særlig i sistesatsen, får hornistene anledning til å vise sine ferdigheter.
Såvidt vi kunne høre, uten en eneste påtakelig glipp. Særlig imponerende blir det når hele rekken spiller så samstemt og presist at man merker at de må ha brukt mer enn 3-4 prøvedager med orkesteret for å få dette til.
Det klang ikke alltid fullt så presist og avstemt fra det øvrige orkesteret. Noen små unøyaktigheter histen og pisten var ikke så betydelige at det trekker noe ned – men viser at orkesteret har Mahlers sjette godt under huden, og at man gjerne tåler noen ytterligere gjennomføringer for at også dette verket skal bli et av orkesterets store parade-numre.
Aldri før har vi hørt så pistrete kubjeller og hammerslaget ble mer et visuelt syn enn sonisk opplevelse (det kvakk virkelig til hos enkelte av publikum da den enorme trehammeren ble hevet til slag!).
Orkesteret innledet med å spille Anton Weberns minimalistiske seks orkesterstykker. Litt feil ble det å ta en pause etter de knappe ti minuttene det tok å framføre disse stykkene. Vi hadde bedre tålt en 5-10 minutters sittende pause til sceneskift og rigging.
Weberns musikk står uansett godt til Mahler. Komponert i samme periode av komponister som på mange måter sto hverandr mær – ikke minst fordi deres musikk var uglesett av det snobbete wiener-publikummet. Men som musikk helt ulik i uttrykket og karakteren – den ene innovervendt mot den ørlille detaljen, det andre veldig, omfangsrikt og nesten pompøs. Mens Weberne var på vei mot et uttrykk som oppløste den tonale skalaen, sprengte Mahler bokstavelig talt formene.
Igjen fikk vi en demonstrasjon av hvilken type repertoar som Oslo-filharmonien mestrer aller best. Som sagt låt det alldeles praktfullt i konserthuset. I perioder kunne man nesten bli helt bortført av de mektige vakre klangene.
Litt henger det kanskje sammen med at konserhuset nå er i ferd med ytterligere å bedre de akustiske forholdene. Takplatene er såvidt vi kunne erfare senket ennå mer og bassene låter ikke som på reneste rocke-konserten, slik man kunne få inntrykk av tidligere i sesongen hvis man satt høyt nok oppe på balkongen. Varmen og fyldigheten særlig hos strykerne bidro til å gjøre dette til en særlig minnerik opplevelse.
Med framførelsen av Mahlers sjette symfoni kan Oslo Filharmoniske Orkester ta velfortjent ferie noen uker. Store oppgaver venter allerede fra slutten av juli – med de viktigste festivalene i Europa på programmet: Schleswig-Holstein, Salzburg, Edinburgh og Luzern.
Noen ukers fri kan musikerne ta med god samvittighet – selv om noen drar rett til Risør og andre til Saxå. Mahlers sjette satte et skikkelig punktum for en godt gjennomført sesong – samtidig som den gir rike løfter for hva vi har i vente for neste, fra slutten av juli og utover. Da står nemlig mer Mahler på programmet – og vi gleder oss!
