Historien om den borgerlige pressen og fascismen

Tormod Valaker presenterer i denne boken en gjennomgang av 1930-tallets internasjonale og nasjonale historiske begivenheter, sett gjennom den samtidige borgerlige pressen. Dette er historie, uten det noteapparatet som vanligvis kjennetegner arbeider av denne typen, men som gjør boken leservennlig og når ut til et større publikum.

Forfatteren gjør et poeng ut av at både den svenske og danske presse på 1990-tallet har tatt et oppgjør med de svake holdningene de hadde til Mussolini og Hitler. Dette finner han ikke i Norge. Her var det riktignok en granskningskommisjon rett etter krigen, men den tok bare for seg pressen fra 1940-45. Innledningsvis stiller Valaker det spørsmålet han er interessert i å svare på, og som det ikke finnes noen helhetlig fremstilling av ennå, nemlig: Hvordan tok de dominerende borgerlige avisene imot de nye tankene fra Mellom-Europa på 1930-tallet? Han befinner seg i skjæringspunktet mellom litteratur og politikk. Spørsmålet som reiser seg da, er hvorvidt han lykkes med å legge frem et tiårs avislesing av seks dagsaviser på en oversiktlig og god måte, og samtidig om han kommer med noe nytt og overraskende.

Valaker baserer sin gjennomgang på en mengde materiale, men med en særdeles vekt på de borgerlige avisene: Aftenposten, Dagbladet; Morgenbladet; Nationen; Norges Handels og Sjøfartstidene (NHST) og Tidens Tegn i perioden 1930-40. Han sier at han har valgt å se på disse som en kollektiv kilde, fordi de på en side og Arbeiderbladet på den andre hadde meningsmonopol i datidens Norge. Folk holdt seg til en avis og stolte på den, avisene staket ut kursen, dominerte debatten og var restriktive med andres meninger.

Boken starter med den borgerlige valgseier på begynnelesen av 1930-tallet. Kommunistene ble utradert i tillegg til en oppdemning av nye liberale/optimistiske ideer på 1920-tallet. Videre følger en gjennomgang av avisenes syn på Mussolini, som man egentlig hadde en distansert holdning til, i forhold til hvor vanskelig det var å legitimere det “nye” Tyskland p.g.a den respekt man hadde til tysk kultur og åndsliv, spesielt i intellektuelle kretser. Dette blir så knyttet til fremveksten av det nye politiske partiet i Norge; Nasjonal Samling (NS). Her avviker den borgerlige presse som en kollektiv enhet. Aftenposten som den største og mektigste var livredd for en borgerlig splittelse og hadde ikke så mye til overs for Quislings nye bevegelse. Valaker går nesten så langt at han gir Aftenposten mye av æren for at NS ved valget i 1936 var redusert til en politisk sekt. Et sentralt spørsmål i denne delen av boken, som Valaker forsøker å svare på er; hvorfor de borgerlige avisene var så ukritiske til fremveksten av den tyske nazistbevegelsen? Han sier at det var den kommunistiske trusselen som var altoverskyggende. Men han mener også at det er en dobbeltbunn i måten, spesielt, Aftenposten argumenterer på. For eksempel kommenterer den sjelden begivenheter i Tyskland for seg selv, men finner forklaringen ved å sammenligne med forholdene i Russland. De neste delene av boken tar for seg rettferdiggjøringen av Hitlers krav i forhold til Versailles-traktaten, hans oppgjør med SA og rasepolitikken.

Her forlater Valaker det politiske og beveger seg inn på det som er hans egen hjemmearena, nemlig det litterære aspektet. Litteraturkritikken i pressen bryter ofte med de holdningene man finner erklært i de forskjellige avisene. Valaker mener at man kan se på litteraturkritikken som et fristed. Her er det mulig å bryte med avisens offisielle syn uten å bli sensurert.

De olypiske leker i Berlin 1936, borgerkrigen i Spania, Anschluss, Munchen-avtalen og polariseringen på 1930-tallet følger videre, før Valaker oppsummerer og konkluderer.

Lykkes så Valaker med det prosjektet han har satt seg fore? Et prosjekt som dette må nødvendigvis by på en del forenklinger og unnlatelser. Selv om forfatteren ser på hele den borgerlige pressen, er det uten tvil Aftenposten han retter hovedskytset mot. Dette fordi den var den største og dermed også den viktigste. At avisen ikke har tatt et oppgjør med denne tiden, slik de andre nordiske avisene har gjort, er et poeng som skinner mellom linjene. Valaker mener også at Wasberg i “Aftenposten i hundre år 1860-1960” bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av avisens holdning, og hevder som sagt at avisen argumenterer med dobbelt bunn. Mens andre deler av den borgerlige presse har mer å skamme seg over enn Aftenposten, blir Dagbladet langt på vei frikjent av Valaker. Dette bl.a på grunnlag av at avisen i motsetning til de andre ikke så på boikotten av jøder som et indre tysk anliggende, og at de hadde Ragnar Vold som ble sendt hjem fra Tyskland og så klarere enn de fleste hva som var i ferd med å skje. Dette gjelder også C.J.Hambrosom bl.a figurerte i frisonen til Valaker, nemlig som litteraturkritiker.

Strukturen i boken er disse historiske begivenheten som pressen måtte forholde seg til. Dvs. i sin tid var de jo dagsorden og samtid. Valaker vil finne motivene eller drivkreftene bak de holdningene han har vist i boken sin. For det første trekker han frem pressens tette partipolitiske tilknytning som en sentral faktor for å forstå debatten, eller som man kan være fristet til å si; mangel på debatt. Dette gjelder da selvfølgelig også Arbeiderbladet på den andre siden. Dette er situasjonen, selve premissgrunnlaget for den tiden han beskriver, en tid hvor avisen blir allemannseie. Men for den borgerlige pressens del, med unntak av Dagbladet og andre enkeltpersoner, er det den konstante frykten for kommunismen som er altoverskyggende. Hvor reell den var, er vanskelig å måle og Hitler ble ikke oppfattet som en opportunist, heller som en stopper for den røde fare. Den andre forklaringen som det blir lagt vekt på er hvordan Tyskland blir sett på som selve rettssamfunnet, hvor Hitler bare rydder opp. “Hvem tok “Mein Kampf” alvorlig?” Da det skjedde var det for sent.

“Litt fascisme, hr. statsminister” er et lettlest verk, hvis største styrke er hvordan temaet hele tiden kommer til ordet, gjennom at overskriftene stort sett er faktiske avisoverskrifter fra det temaet forfatteren til enhver tid kommenterer/behandler. Man får altså en vinkling fra den borgerlige pressen på en begivenhet eller en prosess slik faktisk forelå. Selv om det tidvis er tragisk, fungerer det på en måte som er leservennlig, og lar oss aldri glemme alvoret i temaet. Tittelen på boken er nettopp en slik avisoverskrift fra 1930-tallet, og viser egentlig en uskyldig og naiv holdning til fenomenet, som sammen med kommunistfrykten la grunnlaget for de holdningene som kom på trykk. Men om boken når de mål som den satte seg, med å være det første helhetlige historiske verk som viser hvordan den borgerlige pressen reagerte på nye strømningene fra Mellom-Europa, og om den overrasker eventuelt kommer med noe nytt, vil vel være opp til den egentlige leser. 

Vegard Aas Lockert