Alban Berg: Lulu-Suite,
Tre orkesterstykker op. 5, Altenberg-Lieder op. 4
London Symphony Orchestra dir.: Claudio Abbadoa
Margaret Price – sopran Deutsche Grammophon The Originals (449 714-2)
Dette er en historisk innspilling. Claudio Abbado, da i tredveårene, gjorde den med London Symphony Orchestra i 1971. Ikke bare var den unge dirigenten på det tidspunktet relativt ukjent, selv om han var dirigent ved La Scala. Også Alban Bergs musikk var på dette tidspunktet noe nær det ukjente for konsertpublikummet. Musikken til den ufullførte operaen Luluarrangert i en orkestersuite, var svært sjeldent spilt. Også de tre orkesterstykkene hadde ikke den innpass i orkestersalene slik det er i dag.
Vi snakker om en periode som bare ligger 25 år tilbake i tid. Klassisk musikk var ennå forbeholdt en sær gruppe forståsegpåere med sine egne ritualer og skikker som gjorde konserter for folk utenom ‘kretsen’ til noe man helst ikke besøkte.
På denne tiden var det mer enn modig gjort av britenes fremste symfoniorkester å gjøre en innspilling av denne type musikk. Den ble derfor epokegjørende. Den gjorde viktige deler av musikk fra en av århundrets mest betydningsfulle komponister tilgjengelig og kjent.
Når Deutsche Grammophon nå utgir innspillingen pånytt i serien The Originals er det mer den historiske interessen som påkalles. I dag har vi tilgang til en hel rekke fremragende innspillinger av Lulu-suiten, og vi har endog den komplette operaen, fullført av Friedrich Cerha, tilgjengelig i en innspilling fra København.
På tross av sin ungdommelig friskhet og orkesterets gode innsats, må jeg nok dessverre si at det finnes langt andre innspillinger som tar bedre vare på den ekspresjonistiske stemningen i Alban Bergs musikk enn denne. Jeg tenker først og fremst på Pierre Boulez‘ kompetente innspilling med New York-filharmonikerne fra slutten av 70-tallet. Men også Michael Gielens digitale innspilling med Cincinatti-symfonikerne fra 1983 er blant dem som må nevnes. Sistnevnte har i tillegg Kathleen Battle i eksellent form.
Selvfølgelig burde også Eugen Ormandy‘s legendariske innspilling med Philadelphia-orkesteret vært tilgjengelig for CD-formatet. Denne står fremdeles langt over alt annet jeg har hørt. Han leser musikken svært nærværende, noe han som nær venn av Alban Berg hadde de rette forutsetninger for.
Margaret Price er en sopran man bør ha grunn til å huske for langt annen enn sine tolkninger av Alban Berg. Sammenliknet med Kathleen Battle eller Judith Blegen (Hos Boulez) ser man klart forskjellen. Hun eier ikke den ekspressive kraft som er nødvendig for å uttrykke denne musikken. Derimot synger hun Alban Berg som om han var Rossini. Dessverre må jeg si det, for hennes koloratur-øvelser på Lulu-suiten er totalt mistilpasset der man i stedet burde tilpasse seg til Sprechgesang. Uhyggen som man så sterkt fornemmer på andre innspillinger, er ikke tilstede. Musikken er hentet fra deler av operaen hvor riktig grufulle ting skjer på scenen, og dette uttrykker også komponisten. Og da nytter det ikke å lese et partitur som man hadde en opera buffa foran seg.
Bedre kommer hun ut i Altenberg-sangene. Her får hun også vist mer av sin stemmekraft. Men uansett kunne denne fremragende sopranen få langt annen musikk å bryne seg på når først epokegjørende innspillinger skulle gjøres.
For epokegjørende er innspillingen. Den står seg godt den dag i dag, selv med andre og langt bedre versjoner foreliggende. Det er ingen grunn til ikke å smake på Alban Berg i tidlig sytti-talls tapning. Den digitale prosesseringen av originalopptaket er i tillegg ytterst smalfullt utført. Og kanskje ettertiden vil gi Margaret Price en viss opptreisning, skal Lulu i sin rallende dødsangst låte som en Rossini?
