Paula Hawkins: Piken på toget. Bazar forlag 2015, 329 s.
Jeg falt umiddelbart inn i følelsen av å følge en Hitchcock-thriller da jeg leste denne boka. Spenningen, intrigen og den overraskende slutten minnet mye om stemningen i de mesterlige filmene hans.
Så er da Paula Hawkins’ thriller kåret som en nyskapende sensasjon av engelsk og amerikansk presse. Jeg trodde dette var en blødme inntil halve boken var lest. Men fortellingen tar sakte tak i deg, det bygges opp mot et klimaks som er mesterlig. Handlingsrommet er tett og konsentrert.
Ingrediensene er også som hos Hitchcock, frustrerte halvgale damer og over-kontrollerende menn. Over det hele svever en sky av usikkerhet: hva er uvirkelig og hva er sant i fortellerens historie. Eller rettere, de tre historiene vi får høre. For forfatteren legger dette i munnen på tre damer. Men den viktigste, hovedfortelleren, er hun som er kvinnen på toget, hun som fra togvinduet sitt ser rett inn til et tilsynelatende perfekt ungt par der det daglige toget hennes til og fra London gjør stadige stopp (togene i Storbritannia er nå privatiserte, derfor beveger de seg saktere enn før og må stadig gjøre stopp slik blårussen i Norge også ser for seg framtidens NSB).
Så tar handlingen fatt i deg med den stadige usikkerheten hos leseren om hva som er virkelig eller hva som bare er fantasi og mareritt. Thrilleren har en økende spenning mot slutten. Hele tiden holdes det åpent om fortelleren (eller fortellerne) er riktig navla, om de har en skrue løs og om det bare er fantasier og spøkelser de forestiller seg. Personenes livssituasjon skal forsterke dette, den ene alkoholiker med lange perioder av minnetap og mer eller mindre uhyggelige fantasier og drømmer. De to andre er også i en vanskelig livssituasjon som også penser inn på dette.
Alt i alt, en velkomponert thriller. Etter ekte Hitchcock-mønster!
