Jens Christian Grøndahl: Hjertelyd , Pax forlag 2001 205 sider
Trettini år gamle Adrian dør uventet av hjerteinfarkt mens han spiller squash. Barndomsvennen og bokas jeg-forteller mottar et brev som Adrian skrev rett før han døde. Han forteller at noe har plaget han i det siste, og at barndomsvennen er den eneste som vil forstå han. Uten å komme inne på hva det er. Adrians død får bokas hovedperson til å tenke tilbake på livet de hadde og han undrer på om han i det hele tatt kjente Adrian. Hva har bundet de to vennene sammen i alle disse årene? Hvilken rolle har kvinnene i deres liv spilt?
Til tross for en barndom med en fraværende far og en psykisk syk mor har livet tilsynelatende alltid smilt til Adrian. Høy og vakker, partner i et stort firma i New York, utadvent, selvsikker, intelligent, morsom og omsvermet av kvinner. En mann de fleste misunte og så opp til. Som barn var Adrian og bokas jeg-person uadskillige og sammen med Adrians vakre søster dannet de et trekløver mot resten av verden. De to guttenes hemmelige og destruktive kjærlighet til henne setter dype spor i resten av deres liv. Som voksne så de hverandre ikke så ofte, men Adrian skrev trofast brev. Hans død avdekker at alt ikke var så perfekt som det tilsynelatende virket. At man kan kjenne hverandre hele livet uten å virkelig snakke sammen.
Hjertelyd er en lettlest bok med trisk og melankolsk undertone. Danske Jens Christian Grøndahl (født 1959) har skrevet en rekke kritikerroste romaner. Hans mannlige hovedfigurer er blitt karakterisert som melankolikere merket av livet. Forfatteren er blitt kalt en “gudenådet skildrer av melankolske stemmninger og de tause rom mellom mennesker som er hverandres gåter”. Og selv om boken har svake partier som svekker troverdigheten er jeg helt enig. Dette er en bok jeg kommer til å huske lenge og gjerne leser igjen.
