Roy Jacobsen: Hoggerne, Cappelen 2005 171 s.
Roy Jacobsen lar handlingen for denne boka finne sted ved den lille byen Suomossalmi som ble det virkelige åsted for et av den annen verdenskrig store mirakler. Det var her finnene, uten artilleri, fly og moderne våpen, greidde å hindre Den Røde Arme å kappe Finland i to under vinterkrigen 1939-40. De maktet mer, i en styrke som var fåtallig holdt de ikke bare de mektige fiendene fra øst stangen, de maktet også å desimere og nesten utslette et armekorps som var ti ganger større.
Disse hendelsene vakte stor beundring den gangen og gjorde sitt til at finnene fikk sympati over en hel verden.
Det er disse ytre hendelsene som Roy Jacobsen har lagt inn i romans form. Hovedpersonen her er vedhoggeren Timmo, landsbyens “idiot”, som nekter å forlate det stedet der han er vokst opp da de finske hærstyrkene i sin knipetangsmanøvre skal brenne den ned for å gjøre den ubeboelig for de framrykkende russerne. Begivenhetene blir sett fra Timmos øyne, hvordan han kommer seg gjennom vinterkulda og krigsmånedene og slår seg sammen med et arbeidslag av russere hvor vedhogsten blir deres måte å ‘overleve’ på.
I denne skildringen får vi også en antydning av hvordan finnene greidde det nesten utrolige mot en overlegen motstander. De kjente vinteren og kulda og visste hvordan de skulle ta den. I sin ‘motti’-krigføring, som får et eget symbolsk kapitel der Timmo og russerne graver seg ned i et båtnaust, greidde de nesten det utrolige. Her beskriver Roy Jacobsen hvordan finnene kunne gå seiersrikt av hendelsene akkurat ved denne fronten, Timmo vet å handtere kulden, russerne gripes av panikk og vil bare dø.
Selve konseptet er fascinerende. Det dreier seg om å overleve og ha styrke nok til å bestemme over sitt eget liv og å kunne stå sammen, venner og fiender, når alt og alle er imot dem. For i denne boka finnes ingen heltetegninger. Selv finnenes militære “helter” får ingen sympatisk framstilling.
Men der boka faller er mangelen på realisme. Hvordan er det mulig at vedhoggere midt i skauen kan overleve i førti graders kulde på det verste i en periode som strekker seg fra november til mars? Utenom de periodene hvor de utfører vedhogst for først den russiske hær siden den finske, må de jo ha noe å leve av? Stadig vekk gir Timmo katta melk. Hvor henter han den fra? Supermarkedet eller kebabkiosken på hjørnet? Her opptrer også lange samtaler mellom russere som ikke kan finsk og finner som ikke kan russisk.
Slike unøyaktigheter ødelegger for lesingen. Det er synd, for det er mye i vår nære nordiske historie vi stadig vekk trenger å bli minnet om.
