Oslo Konserthus 16.10.2013 Sinding/Røsth: Suite i a-moll, Schumann: Symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien, Eivind Holtsmark Ringstad – bratsj, Eivind Aadland – dirigent
Han var allerede et stortalent på spranget ut i det helt store da han vant Eurovisions EBU musikk-konkurranse i fjor og spilte for 5o ooo tilhørere på Rådhusplassen i Wien. Nå går han et skritt videre, han er i ferd med å slå ut vingene for alvor. Hans spill i Sindings a-moll Suite i gammel stil var ikke bare sterkt overbevisende, det var nær noe vi aldri har hørt før av en bratsjutøver. Bokstavelig talt også.
En ting er at denne suiten for første gang ble framført for bratsj i et arrangement av Nils Thore Røsth – den er egentlig skrevet for fiolin – men selve spillet var noe helt unikt. Evnen til å tegne ut bratsjens toner i klare strøk var noe han mestret til fulle og kommer til å bli noe av hans kjennemerke i tiden framover. Av og til hørte vi en bratsj som en fiolin lekende høyt der oppe, andre ganger dypt der nede nesten som en cello. Men andre ganger var det som en klar dirrende tone midt i registeret som den alt-stemmen det i virkeligheten er, men klart og tydelig. For ikke å snakke om den fenomenale teknikken han viste, særlig i den virtuose førstesatsen! Han behandler den tyngre spillbare bratsjen lekende lett som en fiolinutøver må misunne ham.
Eivind Holtsmark Ringstad har klart det ingen nordmann har klart før. Han vant den prestisjetunge Eurovision-tevlingen som første nordmann (Andsnes ble i sin tid ‘bare’ nr. to). Med det spillet han viste i går i denne Bach-påvirkete suiten, slo han definitivt fast at han allerede har befestiget seg på toppen – og vil bli der.
Sindings musikk er fortsatt overmåte populær – det kan alle CD-innspillingene de siste år, særlig i Tyskland vise – bare ikke i sitt hjemland . Med unntak av 1800-tallets kjempehit Frühlingsrauschen er han lite spilt og lite kjent her hjemme. Mye av dette skyldes opplagt at han var forankret dypt i det tunge senromantiske språket i sine større verker, operaen, klaverkonserten og symfoniene. Men kveldens konferansier Terje Nordby satte også fingeren på et avgjørende punkt: at han satte en slags Norgesrekord i å ødelegge sitt ettermæle ved at han, den gamle radikaleren og Nordahl Grieg-vennen, i sine høye alder og tydelig avgjort svekket, under krigen meldte seg inn i Nasjonal Samling (Quislings naziparti) bare uker før han døde.
Men Eivind Holtsmark Ringstad kan avgjort heve seg over dette. Han kan trygt ta med seg denne Sinding-suiten på framtidige konserter i trygg forvisning om at han vil overbevise sterkt og blende tilhørerne med sitt spill, som i går.
Schumann-symfonien led etter vår mening av en litt for hektisk og masete anlagt førstesats. Det virket som om musikerne ikke fikk tid til å roe seg ned, og det var ikke før i scherzo-saten at det virkelig satt. Men da satt det til gjengjeld grundig, presist og med temperament.
