Oslo Konserthus 30.10.2003 Schubert: Symfoni nr. 5, Hummel: Trompetkonsert, Richard Strauss: Also sprach Zarathustra (Slik talte Zarathustra)
Oslo Filharmoniske Orkester Jan Fr. Christiansen, trompet dir.: Manfred Honeck

Likesom forrige ukes konsert var et tegn på at høstkulden hadde inntruffet, var dette en konsert med høstlig varme. Ikke bare det, det var sjeldent fullt, til og med orkestergalleriet var i bruk.
Så fikk vi igjen et bevis for hvor omstendlig akustikken kan være i denne konsertens storstue. Fra der vi satt har det sjeldent klinget bedre, både i det minimale nesten wiener-symfoniske format som i det store, Richard Strauss på sitt største.
For det var tonediktet om Zarathustras profetier som var hovedpunktet ved kveldens konsert. Det innledet med musikkhistoriens kanskje mest velkjente åpningstakter – ihvert fall fanfare – både slik den ble brukt i filmen 2001 – en Romodyssee av Stanley Kubrick og som prangende åpningsfanfare på de siste års konserter med Elvis Presley.
Her klang det mektig, stort og fengslende. Stort og påfallende var oppbudet av forsterket seksjon med messingblåsere og slagverk helt bakerst. Og sannelig føyet ikke konserthusets husorgel seg til disse mektige klangene. Med hele orkesteret (og mer til) i bruk etter pause var det faktisk påfallende mange ledige stolseter etter alle de orkestermusikerne som valgte å følge konsertens to første numre fra salen.
For i Schubert og Hummel var orkesteret strippet ned til Esterhazy-størrelse, faktisk et kammerorkester på mellom 30 og 40 musikere. Her klang det usøkt godt og presist. Særlig Schubert var en perle av (faktisk) kammerspill.
Jan Fr. Christiansen hadde solopartiet i Hummels trompetkonsert, som i hvert fall kan sies ikke å være den mest grensprengende av den tids trompetkonserter. Men den ble habilt utført og solisten høstet velkommen applaus for sin innsats.
Men det var profeten Zarathustras ord tolket av Nietzsche omformet i beskrivende tonebilder som var denne kveldens store opplevelse. Det retter opp så mye nå i høstkulda!