Oslo Konserthus 14.12.2000 Mahler: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons
Mariss Jansons er tilbake til Oslo og Oslo-filharmonien. Et halvt år er gått med fratreden i berettiget sinne, sykdom og en tilbakekomst i det nesten stille. Sjefsdirigenten er tilbake på podiet i spissen for det orkesteret han har ledet i mer enn tyve år. Skjønt den endelige avklaringen har vi formelt ikke fått ennå. Men ganske direkte har han opplyst at med dette orkesteret vil han være i mange år framover, offisielt i hvert fall i to. – Århundret er langt, sier han og er nå i gang med sitt neste stoe prosjekt: innspillingen av samtlige av Mahlers symfonier med Oslo-filharmonien. Og det er ikke gjort unna på et par sesonger.
Gårskveldens konsert var også viet CD-opptak. Dette burde vært opplyst bedre om for en del av publikummet harket og hostet uhemmet og uhøflig som vanlig. Vi setter vår lit til den moderne opptaksteknikken og SIMAX’ dyktige teknikere for å filtrere vekk udannete Oslo-borgeres støy.
Men det store flertall av publikummere i går satte overmåte pris på å få Mariss Jansons tilbake der vi er vant med å se ham. Det ble et gjensyn som vakte glede og ga oss en rik musikalsk opplevelse.
Mahlers niende symfoni var den siste han fikk fullført før han døde. Det er lett å høre det dystre og tragiske i tonene. Her er han tydelig merket av det som skal komme og det setter sin preg på musikken, særlig i de to veldige yttersatsene. Eller var det privatlivet, hans kompliserte forhold til Alma og sjelelige tilstand som satte sitt preg på symfonien?
Mange er de som tolker Mahler. Men i går opplevde vi ingen forklarende tolkning, det var ren musikk som ble framført – klar og enkel i sine 85 minutter. Høyreist og avklarende.
Det er noe magisk ved symbiosen Jansons/Oslo-filharmonien. Musikerne tar ut langt mer enn vi er vant med på andre konserter. Her blir det presist og rent. Selv hornene makter å holde rene toner en hel konsert gjennom. Orkester og dirigent løfter hverandre mot høyder hvor nesten intet er umulig. I framføring av musikk av Gustav Mahler kan dette nesten få en dimensjon av det ‘himmelske evige’, noe SIMAX-folkene har tatt poenget med for disse symfoniene skal lanseres med renessansekunst-liknende CD-covere av skyformasjoner og himmel.
Mariss Jansons overrasker. Vi har hørt ham i Mahler før, men de som ventet en frivol og lyrisk versjon av den niende måtte gå skuffet hjem igjen, noe heller ikke symfonien inviterer til. Her var det lagt vekt på tyngden og strukturen. Symfonien framsto som høyreist og finstemt, det var ingen lek med Mahlers stadige antydninger til Ländler– og dansemotiv. Bare mot slutten av tredjesatsen slapp han villskapen løs. Men her var det til gjengjeld rått og upolert, som en kontrast mot det dype alvoret i symfonien. Nesten barbarisk låt det.
I sistesatsen er det det dype alvoret som gjelder. Her er instrumenteringen enkel og bruken av det veldige orkesteret behersket. Mye av vekten er lagt på bratsjene. Et enkelt ‘evig’ tema fra strykerne gjentas i all sin nakenhet, ofte spinkelt fra en enkelt instrumentgruppe, fløyte eller fra strykersolister.
Det repeteres og repeteres og slipper ikke taket etter konserten. Det spinner videre i oss og har satt et inntrykk av en framføring som blir sittende.
Den første symfonien er alt spilt inn og kommer sammen med den niende på SIMAX. Vi kan glede oss til den foreligger – og vil forøvrig ha mange store stunder i selskap med Mahler, Mariss og Oslo-filharmonien i tiden framover.
Aftenposten var ute med en skikkelig sleiv mot Mariss Jansons tidligere i uka. Det gjorde oss rent forlegen og nesten pinlig berørt, var dette måten å hilse ham tilbake på? Men etter denne konserten glemmer vi både Aftenposten, Synne Skouen’er og andre surpomper. Nå er Mariss Jansons i gang med å feste Mahler til rillene og evigheten. Vi har mye stort å se fram til!
