Carl-Johan Vallgren: Til herr Bachmanns Brosjyre, Oversatt av Bjørn Alex Herrman, Tiden Norsk Forlag, 2005, 135s.
Carl-Johan Vallgrens jeg-person har det ikke greit. Han føler seg misforstått, forfulgt og misbrukt av det han kaller ”den såkalte elite i Sveriges kulturliv”. Han har fem romaner på samvittigheten og er ikke fornøyd med de kritikkene han har fått. Så meldte han seg inn i viselauget, til tross for hans kones protester, og prøvde seg som visesanger og visesangskribent. Da kritikkene ikke ble noe bedre av det flyttet han ut av landet. I kneblet landsflyktighet mottar han et brev fra herr Bachmann. Han leser brevet nøye og plutselig bryter han sin selvpålagte taushet. Han svarer, sannsynligvis i rikere monn enn Bachmann hadde regnet med. I side opp og side ned øser han ut av seg edder og galle, manisk euforisk over endelig å ha en lytter. Han legger ingen fingre i mellom når han beskriver sitt såkalte hjemland.
Romanen holder det i gang i en jevn dur fra første til siste side. Teksten er manisk og jaget, det er spekket med skeive blikk på Sverige, noen av dem er morsomme men de drukner i de forslitte. Som et aviskåseri kunne dette gått greit, men materialet er altfor spinkelt til å fylle romanformatet.
Carl-Johan Vallgrens biografi likner til forveksling på jeg-personen i boken, men om dette er selvbiografisk eller ikke spiller ingen rolle, verken det ene eller det andre gjør boken noe bedre. I en passasje gremmer jeg-personen seg over slaskete kritikere og anmeldere som tilsniker seg gratis eksemplarer av hans verk for så å rakke ned på hans arbeid. Så hvis boken er selvbiografisk må jeg dessverre gi Carl-Johan Vallgren nok en skuffelse, jeg skjønner ikke hvorfor denne boken har ligget på svenske bestselgerlister.
