Francis Wheen: How Mumbo-Jumbo Conquered the World – A Short History of Modern Delusions, Harper Perennial 2004
1979 var året da Ayatollah Khomeini tok makten i Iran og Margareth Thatcher feide Labour statsminister James Callaghan ut av Downing street. Tett etter fulgte Reagens seier over Carter. Siden har de fleste her i verden låst hjernen ned i en skuff og kastet nøkkelen, skal vi stole på de mange meningene til en av den britiske avisen The Guardians spaltister, Francis Wheen. Det tragikomiske er at man i hvert fall et stykke på vei må gi denne humoristiske rabulisten rett.
Ikke sånn å forstå ufornuften var fraværende før 1979. Det hevder heller ikke Wheen, men han argumenterer sterkt og til tider ganske overbevisende for at det siden den tid har pågått et slags selvforsterkende intelligensforfall. Et av målene hans i så måte er postmodernismen. Forfatteren hevder helt korrekt at de siste tiårenes filosofi har båret preg av at det har vært ansett som dårlig tone å ikke bifalle sannhetsrelativisme. Vitenskapelig rasjonalitet er blitt avvist som vestens hegemoniske maktredskaper, og empirisk godt belagte teorier har av mange intellektuelle blitt levnet like lite troverdighet som et hvilket som helst skjønnlitterært verk, bare for å nevne noe.
Riktignok forbigår Wheen i sin argumentasjon denne intellektuelle bevegelsens mer gjennomtenkte påstander. Michel Foucault, som kanskje har gitt oss noen av de skarpeste analysene vi har av forholdene mellom makt, språk og vitenskap, blir eksempelvis stort sett angrepet for å i et intervju ha kommet med et apologetisk utsagn i Khomeinis favør. Wheen tar til tider sine motstanderes minst lysende øyeblikk og blåser dem et stykke ut av proporsjon. Likevel bør kritikken hans av slike idiotiske fenomener som troen på at historien er slutt, eller at fysiske formler er uttrykk for mannssjåvinisme, bli tatt på alvor. Postmodernistene har faktisk til tider litt for uimotsagt kommet unna med påstander enhver normalt intelligent skoleungdom ville kunne rive ned.
Noe av det verste ved denne utviklingen synes Wheen er påstanden om at enhver teori er like god, siden alt likevel bare er tekstualitet uten forankring i en faktisk virkelighet. Han anklager denne typen relativisme for å ha gjort det vanskeligere enn det burde være å tilbakevise politiske motstanderes ideologi. De fleste postmodernistene yndet å kalle seg venstreradikale, men hvordan kunne de argumentere for sitt eget ståsted hvis alle sannheter er like gode? Wheen som helt tydelig selv står langt til venstre politisk, mener at postmodernismen undergravde hele det radikale prosjekt, og dermed hjalp til med å bane veien for en reaksjonær høyrebølge vi har levd med siden. Denne vendingen mot markedsliberalisme, kristen moralisme og for eksempel de såkalte familieverdiene, hadde selvsagt kommet uansett, men det er en besnærende tanke at den har hentet legitimitet fra raddiser som søkte å knuse våre oppfatninger om virkelighet. For eksempel er det ifølge forfatteren til dels postmodernistenes feil at fundamentalistiske kristne fortsatt kan få trumfet gjennom at skapelsesberetningen skal behandles på lik linje med evolusjonslæren i amerikanske skoler. ”The jury’s still out”, hevdet George Bush da han ble spurt om temaet. Kunne han sagt noe så virkelighetsfjernt i 1970 og kommet unna med det?
Selv om forfatteren ser postmodernismen som et viktig arnested for ufornuftens spredning, er det ikke bare åttitallets intellektuelle ikoner som får kraftig juling i boken. Wheen sparker mot alt og alle, faktisk også i siste kapittel mot sine egne allierte på venstresiden, som han blant annet beskylder for å overse at slike grupperinger som Al Qaeda handler ut fra forstokket religiøs tro, ikke trang til politisk frigjøring fra et imperialistisk åk. Alt fra floskelproduserende selvhjelpbokforfattere til Labour-politikere som nærmest har rappet toryenes partiprogram og så gitt ut for å være en ”tredje vei”, får kraftige skudd for baugen. Til tider er spissfindighetene om det som må sies å være en sydende lapskaus av alskens åndssvakhet, hylende morsomme og treffende, men her ligger også noe av svakheten med boken. Selv om Wheen for så vidt påviser mange sammenhenger mellom fenomenene han kritiserer, svekkes bokens slagkraft noe av at han skal ta absolutt alle som har oppført seg som fehoder de siste tjuefem årene. Det ender med at han gaper over litt mer enn han kan svelge. Istedenfor å for eksempel lage en helhetlig teori om postmodernismens skadevirkninger, som jeg har lagt vekt på her, surfer han fra tema til tema uten helt å makte å sy det sammen til en skikkelig underbyggende sammenheng. Slik sett kan han vel egentlig ses som litt postmoderne ”oppløst” selv.
Likevel er dette en bra bok. Dessuten er den langt viktigere enn man kan få inntrykk av når man leser tittelen og ser den gule påskekyllingen på omslaget. Ikke fordi Wheen har rett i absolutt alt han hevder, men fordi han utfordrer mye av det som for mange etter hvert er blitt vanetenkning. Dessuten angriper han mennesker som skor seg på andres naivitet, slik som for eksempel new age-bevegelsens styrtrike astrologer, ledelsen i oppskrytte svindelforetak som Enron og Worldcom, eller markedsanalytikere som gjorde seg fete på å anbefale aksjer de selv visste var ren dritt under dotcom-oppgangen i -99.
Det er vel for mye å håpe på, men det hadde vært hyggelig om Wheens slentrende forfallshistorie utløste en virkelig debatt om hvor vi intellektuelt sett er på vei, eller eventuelt hvor vi sporet av veien. Kanskje det likevel kan være en idé å børste støvet av gamle forestillinger om fremskritt og rasjonalitet? Muligens er slik optimisme like håpløs og misforstått som postmodernistene skulle ha det til, men jeg sitter i hvert fall igjen med en følelse av at vi ville ha alt å vinne, og heller lite å tape på å fiske frem hjernen fra skuffen igjen.
