Pernille Rygg: Hundehjerte, Gyldendal (1998) 247 s.
Pernille Ryggs andre bok er langt fra kriminalsjangeren som i den kritikerbejublete første, som alt er oversatt til en rekke språk. I den vanskelig oppfølgeren har hun skrevet en personlig preget fortelling om usikkerhet og forhold mellom mennesker.
Det er ikke den store flukten over handlingen i boken. Mest blir det stillestående refleksjoner. Pernille Rygg skriver godt og levende, men hun kan også bevege seg farlig nær det helt personlig følte og dermed uvedkommende.
Hvor interessant er egentlig hovedpersonens søken etter identitet og fast grunn i tilværelsen?
