Popofoni – Gunnar Sønstevold: Arnold, Arne Nordheim: Morgenraga, Solar Plexus, Alfred Janson: Valse Triste, Kåre Kolberg: Blow up your dreams, Terje Rypdal: Episode
Jan Garbarek – sax, Bobo Stenson – klaver, orgel, Terje Bjørklund – orgel, Gunnar Sønstevold – klaver, Terje Rypdal – gitar, Arild Andersen – bass, Jon Christensen – trommer, øvrige medvirkende: Arne Nordheim, Kåre Kolberg, Ola B. Johannessen, Karin Krog
Originalopptak 1973 Aurora Norsk Komponistforening 7 044581 350157
Dette er den spøkefulle kommentaren som vårt musikklivs avantgardister anno 1972 hadde til debatten om finkultur versus popkultur, spisset i diskusjonen om Melodi Grand Prix. Her virvles vi muntert og med skikkelig rødvinssur kulturradikalisme inn i diskusjonen om folkelighet mot kvalitet. ‘Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli’, sang Arne Bendixen.
Arne Nordheims uforståelige musikk var den gang – kanskje ikke nå – selve symbolet for det utskjelte, det uforståelige, ‘masse bråk’, men ‘enhver smak skal respekteres’ som Elisabeth Grannemann sa på Kjell Arnljot Wiigs Åpne Post på TV. Hans ‘popverk’ fra den gangen Solar Plexus – en lydcollage med tekstlig bidrag av Georg Johannessen – danner et festlig høydepunkt med sine innslag av sitater, polsk høytango, tyske mitralijøser og en norsk dass. Derfra blir vi tatt rett inn i Alfred Jansons glade Valse Triste, mer collage-tekster og respektløse klipp fra TV. Odd Eidem, Per Øyvind Heradstveit og Elisabeth Grannemanngjenoppstår – midt i debatten. Som tidsbilde er det avgjort Alfred Jansons bidrag som treffer best der han avslutter med å framføre en riktig sukkersøt sak om den lille røde stuen for trekkspill og sonor baryton og Jan Garbareks sentimentale sax som faller inn mot slutten.
For dette er også en del av tidsbildet: musikernavn som i dag vekker gjenkjennelse langt ut over den tids Club 7. Her mixes likt og ulikt, elektroniske klanger, klipping a la John Cage, med jazz og mer dagspopulære former.
Vi skulle hatt med Kåre Kolbergs Plym-Plym med på denne samlingen – men den faller ikke inn i konteksten til disse stykkene.
Slik kan man ha det morro med det som skjedde for 25 år siden. Men noe mer enn en tankevekkende fjert for vilkårene til seriøs samtidskunst – eller hvorvidt dette har aktualitet til debatten om Odd Nerdrums ‘kitsch’-begrep – skal være usagt. At denne samlingen med popularisert eller kommenterende samtidsmusikk anno 1970 har noe å si dagens oppvoksende, skal vi ikke uttale oss om.
Morro var det uansett. Den gang som med dagens gjenhør.
