Oslo Konserthus 15.10.2005 240-ÅRS JUBILEUMSKONSERT Sæverud: Fra «Peer Gynt»-musikken , Brahms: Fiolinkonsert, Stravinskij: Vårofferet, Bergen Filharmoniske Orkester, Cho-Liang Lin, fiolin, dir.: Andrew Litton
For et orkester dette er blitt! Ungdommelig som om det ikke tar sin høye alder altfor høytidelig, Bergen Filharmoniske Orkester ex. Harmoniener beskjedent blitt 240 år, bare respektabelt slått i alder såvidt av Det Kongelige Kapell i København og et par-tre tyske orkestere. En anselig alder er det blitt, bare ti år yngre enn Mozart, og i anledning dette jubileet dro det over fjellene og spilte for oslo’endingene.
Eller rettere, for de mange bergensere som for kortere eller lengre tid må tilbringe noe av sitt liv i hovedstaden. For at det var flertall med heimbygdinger i salen i kveld lot seg ikke nekte. Det så man bare på den helt enkle ting at så å si alle gikk rundt og håndhilste på hverandre. Slikt oppleves ikke hver dag i Oslo Konserthus.
Men hvilken vitamininnsprøyting som har skjedd med dette orkesteret! Det er nesten ikke til å kjenne igjen. Vi har hørt dem før på konsert og vi har dem på CD. Noe av Sæveruds Peer Gynt-musikk er blant dette. Og det var med utgangspunkt i denne innspillingen at vi kunne konstatere at noe alvorlig stort har skjedd med orkesteret i løpet av de tre siste sjefsdirigentene. Der hvor det lød tungt og surt for fem-seks år siden på innspillingen av jubileums-CD’ene for Sæverud er det i dag sprettent og fullt av liv. Visst var ikke kjemien den aller beste med den forrige sjefsdirigenten, litt småfornemme Simone Young – som i parantes å bemerke senere er blitt Europas mektigste kvinne i musikksektoren fra sin posisjon i Hamburg. Men det er helt opplagt at energiske Andrew Litton må ha vært den vitamininnsprøytingen for Bergen som Mariss Jansons var for Oslo. At han har spilt en viktig rolle i å blåse liv i et relativt tungt-spillende litt småsurt orkester er hevet over enhver tvil. Hvor det vil føre hen kan vi ikke spå, men både for Mariss Jansons og Oslo-filharmonien har det ført rett til topps.
For noe har skjedd, det hørte vi alt med Sæverud på denne konserten. Her fikk vi en forsmak på hva vi hadde i vente. Med Vårofferet fikk vi en opplevelse vi må langt tilbake i tid for å huske at det har revet så godt. Faktisk helt tilbake til Aula-dager da Oslo-fiharmonien spilte så murpussen føk og sprekkene oppsto, eller nede i Smia på Grønland noen år senere….
Men her er det Bergen Filharmoniske Orkester det skal dreie seg om. Etter en rytmisk forsmak på Peer Gynt slapp de alle kluter løs i Stravinskijs ennå kontroversielle og huggende revolusjonære rytmer fra snart hundre år tilbake. Rått, uten hemninger og med ganske friske tak tok de seg vellykkete friheter med rytme, spill og tempo. Blant annet lot Litton klarinetten opptre som den reneste trompet, noe vi aldri har opplevd før i dette stykket. Eller grepet med å plassere de tre tunge slagverkerne på hver sin side og i midten av scenen: det skapte spennende rom og en riktig balanse, ikke minst fylde i de sterke rytmiske partiene.
Som ekstranummer spilte de Geirr Tveitt og et nykomponert stykke til jubileet av Knut Vaage, sistnevnte friskt og uten hemninger. Andrew Litton ba om forståelse for at det ikke var av arroganse for sine to hundre og førti år at orkesteret opptrådte med to encore-nummer, såpass har han da lært av sine få år i Bergen. Neivel!
Da gjenstår bare å tilføye at Brahms uheldigvis var blandet inn i dette festfyrverkeriet av en jubileumskonsert. Dessverre fikk vi uheldige vibb’er av dette, vi var plutselig fem-seks år tilbake i tid med dette orkesteret. Intet å si på spillet til solisten, kinesiske Cho-Liang Lin og orkesteret, men Brahms er nå en gang Brahms. Hvorfor kunne de ikke valgt Mendelssohn?
En stor og spenstig konsert. Gratulerer med de 240!
