Roy Jacobsen: Hvitt hav. Cappelen-Damm 2015, 235 s.
Dette er en frittstående oppfølger av Roy Jacobsens siste roman, De usynlige. Vi møter det samme miljøet, holmen der helt ytterst mot havkanten og de samme folkene. Nå er handlingen flyttet fram til 1944 og går fram til den første vinterstormen høsten 45. Norge er okkupert og tyske soldater befolker kaia på tettstedet. Samtidig evakueres Finmark. Dette blir et dramatisk bakteppe for hva som skjer.
Også i denne boka er de sterkeste partiene der forfatteren skildrer det ensomme og strabasiøse livet ut mot havgapet. Til tider blir skrivespråket nesten poetisk. Langt svakere blir det når krigen begynner å blande seg inn. Her synes jeg ærlig talt det stokker seg litt i dramaturgien.
Men det viktigste ved boka er likevel skildringen av livet der ute mot havet. Om slitet. Strevet. Om det å klare seg nøysomt med få ressurser. Fiskeslo og kulde i de stive fingrene når garna skal trekkes.
Dette er en del av oss. Tiden han skriver om ligger ikke så langt tilbake at vi ikke husker den, eller har fått den beskrevet for oss av nær familie. Norge er ennå et land med sterke bånd til kystkuturen og småkårsfolkets strev og strabaser. Dette blir vi stadig minnet om, som gjennom to EU-avstemminger og sist valget i høst. Vi er ennå ikke fullstendig jappifisert og anglofisert av bymaset og den nye tids rikdom og jåleri.
Derfor vil bøker som dette ha en stor leserskare.
