Halvor Tjønn: Muhammed slik samtiden så ham, Dreyer forlag 2011, 465 s.
Hvorfor en nesten 500 sider tykk bok om en profet som levde for 1300 år siden, uten å bringe en eneste vurdering eller refleksjon? Jeg måtte uvergelig stille meg spørsmålet om nødvendigheten av denne utgivelsen. Hvorfor er det ingen drøfting av sentrale spørsmål og om hvilken plass denne profeten og religionen han forfektet har i verden i dag? Hvorfor velge dels tvilsomme kilder fra den tiden – som neppe kan sies å være helt upåvirket og historisk korrekte – til å belyse en historisk person som har hatt så mye å bety for ettertiden? Det er tross alt nå vi lever og det er vår tid som må martres med terror og Al Quadia i profetens navn.
Spørsmålene er mange men på den annen side er det nok å minne om at kunskapen om andre enn oss selv, og knapt nok det, er lite til stede hos det norske folk i dag: hvem kan på stående fot si når profeten Muhammed (ifølge vår kristne) tidsregning ble født og når han døde?
Halvor Tjønn har brukt kildemateriale fra Muhammeds egen tid slik det har overlevd fram til i dag, og lar dette belyse profeten Muhammed, hans livsløp og kvinner. Dette kildematerialet kan neppe sies å være helt pålitelig og det ville neppe overlevd hvis det ikke bar preg av en viss forherliggjøring av profeten. Som kilde er det derfor ikke til å stole på, og den eneste verdien ligger i nettopp det tittelen sier …som samtiden så ham. Det er jo også et lite morsomt poeng at rett-troende i leserinnlegg her hjemme mener at selv disse kildene må avvises fordi de ikke er rett-troende nok.
Vår tid preges av debatt om islams økende innflytelse i verden og hva den gjør med våre vestlige verdier og normer. Derfor er det ikke helt bortkastet å studere nærmere hva slags mann denne Muhammed var. Det som er synd er at denne debatten lett kommer galt av gårde. Mange troende opplever det som krenkende at man i det hele tatt kan diskuere en hellig person mens fundamentale kristne her hjemme gjør sitt for å helle olje på ilden og ytterligere provosere.
Det som slår undertegnede umiddelbart er at det ytre sett er lite som skiller profeten Muhammed fra våre egne viking-høvdinger. Også disse hadde agendaer som de gjerne påtvang folk, våre største viking-helter pisset i brønnene og tvang levende huggormer nedover halsen på gjenstridige bønder for å få sin vilje gjennom. Og det de ville oppnå var rett og slett å innføre kristendommen. De ville ha makt og rikdom og kristendommen var overbygningen for deres maktutøvelse. Likhetstrekkene er ikke rent få. Bare bytt Jesus med Muhammed og kristendommen med islam.
Så når vi leser om hærføreren, karavanerøveren og mannen som hadde et uttall av koner, den yngste bare 6-7 år, bør vi minne oss om at våre egne forfedre neppe sto langt tilbake i brutal og hensynsløs framferd. Og det slår en også at fortellingene og mytene i islams historie er så forferdelig like de som berettes i det gamle testamentet. Abraham var stamfaderen, både i islam og i kristendommen. Jesus anerkjennes som en stor profet i islam, men Muhammed har på sin side ingen plass i Bibelen.
Slik kan vi fortsette. Der er synd at verden ikke er i stand til en åpen og fordomsfri debatt om slike grunnleggende spørsmål. Både kristendommen og islam må tåle å belyses ut fra sine historiske ståsteder.
Slik sett kan denne boka bidra med å kaste lys over et aktuelt tema. Om ikke annet til å tenke etter for oss selv om vi har en historie vi kan være stolte av og om våre helter egentlig var Guds beste barn.
Eller om kristendommen må forkastet på grunn av den brutale måten den ble innført på her i landet….
