John Halvorsen vol. 4, Halvorsen: Rhapsodie norvégienne nr. 1, Rhapsodie norvégienne nr. 2, Brudefølget drar forbi, Passcaglia op. 20 nr. 2*, Dansescene fra Dronning Tamara, Symfonisk intermezzo fra Kongen, Norsk Festouverture op. 16, Norske Eventyrbilder op. 37, Bergen Filharmoniske Orkester, dir.: Neeme Järvi, Melinda Mandozzi – fiolin*, Lize Klava – bratsj*, Chandos CHAN 10710
Johan Halvorsen for stort register, det er noe vi knapt har opplevet! For gjennom altfor lang tid har vi vært vandt med å høre Johan Halvorsen i det forminskete format tilnærmet det sceneorkesteret han hadde til rådighet på Nationaltheatret i sin tid, eller senere, da dette orkesteret ble oppløst og ble grunnstammen i Oslo-filharmonien, et langt mindre ensemble av musikere. Verkene, som strømmet ut fra hans hånd i flere ti-årsperioder, var likesom tilpasset dette formatet. Eller rett og slett avspilt med denne tynne cafe-ensemble besetningen.
Slik har vi i alle år gått glipp av en veserntlig side ved Johan Halvorsen. For det er når et fullt symforniorkester på mer enn 90 musikere tar tak i hans verk at vi for alvor opplever dimensjonene ved denne komponisten. Å oppleve hvordan hans musikk folder seg ut i stort format, er en av denne tids virkelige overraskelser.
Det er ikke minst det som er mest slående ved dette fjerde volumet av Johan Halvorsen-innspillinger som Bergen Filharmoniske Orkester nå har gjort. Imponerende er jo det ene ordet som slår deg. Det andre er hvordan vi i all ettertid har maktet å undervurdere denne komponisten, å gjøre han til langt mindre enn det han i virkeligheten var.
Vi fikk oppleve dette da innspillingene av hans symfonier kom i de foregående volumene. Dette var saft og suse spenstige innspillinger av en komponist vi forlengst hadde degradert til pistrete toner fra orkestergrava på Nationatheatret. Men Johan Halvorsen er noe langt mer enn forslitte Reisen til Julestjernen, han stiger fram ved siden av Grieg og Johan Svendsen som en virkelig nasjonalkomponist, som en bauta, et monument over vårt rike musikkliv.
Du forbløffes når du hører hans to norske rapsodier. Og jo mer du hører av musikken hans, kan du ikke annet enn å gledes over denne musikkskatten som når brer seg ut i fullt og fortjenestefullt format med Bergen Filharmoniske Orkester.
Det er veterandirigenten Neeme Järvi som leder an i dette fyrverkeriet av norske musikkskatter. Likesom de tre tidligere utgivelsene tar han denne musikken til den symfoniske høyden den fortjener. Og ikke minst, det er herlig og friskt framført. Spillet til Bergens-orkesteret bærer på ingen måte preg av det forsagte og langt fra storslåtte vi ennå kan høre på Nationaltheatret (Reisen til Julestjernen kommer stadig opp med jevne mellomrom). Nei, her er det fullt trøkk og tut og kjør for alle pengene! Og slettes ingen synthesizere!!
Som en nasjonalkonalkomponst verdig.
