Don DeLillo: Omegapunktet, Gyldendal 2010, 113 s.
For å være helt ærlig: dette var en bok jeg ikke skjønte meteren av. Eller rettere: Ikke kunne begripe hvorfor var oversatt og gitt ut på Norges største forlag.
Don DeLillo er uten tvil et amerikansk forfatternavn med en viss klang. Men det er ikke grunn alene til å utgi alt hva han skriver særlig ikke når han blir så kortfattet at du knapt rekker å trekke pusten før siste side – og da ikke av spenning.
Jeg skjønte som sagt ingenting av dette. Forfatterens alter ego, en dokumentarfilm-arbeider som ikke har så forferdelig mye å vise til, reiser til ørkenen i det vestlige USA for å besøke den aldrende vitenskapsmannen som har hatt sin fot inne i Bush-administrasjonen i forbindelse med planleggingen av Irak-krigen, og forsøke å få ham med på intervjuer i forbindelse med en planlagt dokumentar.
Men det ender opp i det store intet.
Som resten av denne nærmest surrealistiske boka som riktignok holder seg til normale ord og setninger, men er helt uten noen som helst historie og fortelling. Ikke minst et alvorlig budskap som settingen kunne være spennende nok til å invitere til.
