
Yan Lianke: De fire bøkene Font forlag 2018, 371s.
Fortellingene springer fram i et slags hulter-til-bulter. Det skal visstnok være en mening bak dette, en slags konfutsiansk symbolisme.

Mot slutten av boka inntreffer katastrofen, den rene nød. rasjonene skjæres ned, til slutt til ingenting og folk må livberge seg med det de finner på marken av røtter, gress, avfall og små klumper av etterlatenheter fra spurvene. Det blir til og med så grotesk at ren kannibalisme oppstår. Mange omkommer. Helt til slutt vier forfatteren plass til Sisyfos-legenden, i denne forstand at alt strev bare gjentar seg og gjentar seg. Steinen ruller ned, eller på den andre siden fjellet, oppover.
Leiren får besøk av høyere partiledere hvor en en bærer preg av Mao uten at navn nevnes. Men han skal gråtkvalt ha bedt de internerte om å holde ut fordi de er «Kinas framtid.»
Det er burleske, bisarre og dels grove fortellinger Lianke beretter. Situasjonene er ofte malt i uvirkelige farger. Det er fiksjon, ikke dokumentar. Men at bakgrunnen ikke kunne være så langt unna det virkelige livet i en slik leir er noe vi burde vite i dag.
Ny kinesisk litteratur, godt og levende fortalt. Kritisk politisk satire, ja, selvfølgelig.
Boka er selvsagt ikke gitt ut i Kina.