Purcell: Suite fra King Arthur, Händel: Concerto grosso op. 6 nr. 1, Elgar: Serenade for strykere, Stravinskij: Apollon Musagette, Oslo-filharmonien ledet av Terje Tønnesen
Oslo Konserthus 16.4.1998
Oslo-filharmonien hadde krympet seg selv betydelig ned i går kveld og kalte seg for anledningen et kammerensemble med musikere fra orkesteret. Terje Tønnesen hadde oppgaven som spillende dirigent fra sin plass som førstefiolinist.
Når orkesteret spiller med redusert bemanning for å framføre verker i tidsmessig riktige former, stiller spørsmålet seg: er det riktig bemanning? Som vi erfarte fra framføringen av Haydn-symfoniene før påske, kan Oslo Konserthus spille oss alvorlige puss.
Så også i går. Var det riktig å spille Purcell og Händel med en besetning på litt over 20 musikere, eller tålte verkene ytterligere redusering? Tatt med forbehold for de uforutsigelige akustiske hullene i salen, virket det som om kommunikasjonen i de to barokkverkene led av avstand og at basser og celloer ble for grumsete.
For Stravinskijs vedkommende var det i hvert fall intet å si på bemaninngen og for undertegnede ble også framføringen av hans Apollon Musagette kveldens desiderte høydepunkt.
Terje Tønnesen viste autoritet og sikkerhet fra sin plass som orkesterleder. Han tok seg av de mange solopartiene på en overbevisende måte.
