Milan Kundera: Uvitenheten, til norsk ved Kjell Olaf Jensen, Cappelen 2003, 149 s.
 Irena og Josef har bodd i eksil i Frankrike i 20 år. Ved en tilfeldighet møtes de på en flyplass i Paris. Da er de på vei til det som kan bli Den store hjemkomsten. Nostalgien knyttet til hjemlandet Tsjekkoslovakia og hjembyen Praha viser seg å føre dem sammen. Irena har dessuten forventninger til kjærligheten de ikke fikk realisert som unge.
Milan Kundera gir med romanen “Uvitenheten” innblikk i lengselens ambivalente vesen. Her er Irena en av to sentrale skikkelser. Hun opplever et mildt savn etter sitt Praha, utkant-Praha, og samtidig et smertelig savn når hun nærmer seg den gamle livssituasjonen under vennenes vurdering og i morens faste grep. Josef, den andre sentrale skikkelsen, har også familiekonflikter i minnet, knyttet til sitt yrkesvalg og sitt politiske ståsted. Dette sammen med samfunnsutviklingen og konas tidlige død gav han et behov for å komme vekk. Som Irena er han svært usikker på hva hjemkomsten kan medbringe. Dette er trådene Kundera bruker til å spinne sin effektive roman. Forfatteren emigrerte selv fra Tsjekkoslovakia og kommunistregimet i 1975, til nettopp Frankrike, hvor han i dag skriver sine bøker på fransk. Det at han kjenner sin historie gir “Uvitenheten” en tyngde, som ikke spiller inn på tilgjengeligheten. Et grep jeg opplever som godt i denne boka, er Kunderas tilstedeværelse som forteller. Med hell går han inn blant handlingen med utfyllende bemerkninger og historiske gjennomganger. Dette blir ikke kjedelig, isteden styrker det sammenhengen og gir teksten brodd. “Uvitenheten” er en historie om mennesker som har levd lenge utenfor hjemlandet, og som derfor har gjort unntaket til en leveregel. Tilknytningen til egen kultur har blitt løsere, men undertrykkelsen har samtidig blitt overvunnet. Hjemkomsten blir ikke hva den kalde krigens slutt skulle tilsi. Josef kommer f. eks hjem til en opplevelse av at morsmålet han elsket, har utviklet seg til å bli monotont og klangløst. Og Irena må konfrontere de gamle vennenes forventninger, samtidig som morens fordringsfullhet er en trussel. Kjell Olaf Jensen har ført i pennen en interessant bok, som stilsikkert forklarer det anstrengte knyttet til det å være presset ut av eget land, men samtidig måtte sokne til dette landet. Kunderas roman er ikke rik på umiddelbar spenning, men skildrer derimot så mange mellommenneskelige spenninger at slikt blir overflødig. |
|
