Oslo Konserthus 19.4.2012 Hans Werner Henze: Sebastian im Traum, Richard Strauss: Duo concertino for klarinett, fagott og orkester, Schumann: Symfoni nr. 3, Oslo-filharmonien, dir.: Rolf Gupta, Fredrik Fors – klarinett, Roman Reznik – fagott
I stedet for Jon Lord fra sagnomsuste Deep Purple fikk vi en heller tam Richard Strauss. Til gjengjeld avsluttet en feiende Schumann denne konsertkvelden. Symfonien ga oss en frisk fornemmelse av vår, friskhet – og hvitvin dyrket i solhellingene i Rhin-dalen.
Rockepianisten og hammond-orgelutøveren var definitivt Deep Purple, en av tungrockens første og banebrytende grupper fra slutten av 60-tallet. Hans tunge orgel ble et slags kjennetegn for Deep Purple. Da bandet definivt la inn årene på begynnelsen av dette årtusendet viet han sin tid til mer seriøs musikk.
For noen år siden påtok han seg å skrive en konsert for hammond-orgel og slagverk for Oslo-filharmonien. Den skulle uroppføres i går, men grunnet hans kreftsykdom måtte det utsettes. I stedet fikk vi Richard Strauss.
Det er klart at spanget mellom en forventet tungrock-utøver som har penset seg inn på mer seriøse klanger og en aldrende Richard Strauss, kan være i største laget. Strauss skrev sin concertino langt inn i sin alderdom og det bærer preg av de samme uheldige trekkene vi merker med hans siste fullførte opera, Capriccio. Han blir likesom aldri ferdig med frasene og skjønner ikke lenger knapt hva en sluttstrek er. Tross noen friske anslag fra solistene på klarinett og fagott ble dette et verk som berørte oss lite.
Henzes Sebastian im Traum var definivt et stykke musikk som avgjort ikke tok tak. Også dette er et verk fra sen alderdom, faktisk det siste orkesterverket den nå 85-årige komponisten har laget. Men det ga oss rett og slett ingen ting. Dirigent Guptavar den som kom best fra det, ved på sørlandsk å lese et dikt som visstnok hadde inspirert komponisten.
Derfor ble det en nesten vårlig åpenbaring å oppleve Schumanns Rhin-symfoni etter pause. Dette friske og feiende verket står i stor kontrast til såvel det vi hadde opplevd tidligere på kvelden som mye av det mer dystre og mørke ved Schumann. Her riktig fornemmer vi en sprudlende og boblende elv, de friske strykene forbi Lorelei, de staselige slottene og borgene som kneiser opp på høydene i elve-dalen, og framfor alt, den herlige hvitvinen som blir dyrket i åssidene i disse traktene.
‘Rhinskvin-symfonien’ ble derfor en vitamininnsprøyting på en konsertkveld som ellers lot til å renne ut i det store intet. Det ble en perlende frisk opplevelse hvor orkester og dirigent ga oss det aller beste.
