Oslo Konserthus 12.3.2009 Arnold Schönberg: Erwartung*, Béla Bartók: Ridder Blåskjeggs borg, Oslo-filharmonien, Toril Carlsen – sopran*, Jeanne-Michèle Charbonnet – sopran, Péter Fried – bass, , Jukka-Pekka Saraste dirigent
Ikke akkurat Brahms denne kvelden. Tung symbolisme og skrekkens visjoner preger disse to verkene fra begynnelsen av 1900-tallet. Skrekkdrømmer med søking blant høstmørke trær og et mareritt inne i et bloddryppende slotts kalde murer slår ikke akkurat an de lette og lystelige stemningene. Vi skal derfor kanskje være glad for at det ikke forelå noen oversatt libretto til disse to verkene vi hørte i går. Skrekkvisjonene ville kanskje gjøre vondt atskillig verre på trykk. Derfor ble det i stedet musikken som sto fram i all sin grufulle velde, særlig imponerende i Bartoks enakters opera.
Disse to verkene blir ofte framført sammen som en helaftens operakveld, eller som i går, som en helaftens konsertant kveld. Schönbergs monodrama er langt inne i sin freudianske verden med drømmesyn fra det ubevisste. Musikken er rett og slett ‘skramlete’ hvis vi kan si det slik. Uryddig og uten noe særlig å holde seg ‘fast’ til uttrykker den nettopp det teksten legger opp til: uhygge, skrekkdrømmer og det ubevisstes mareritt.
Toril Carlsen er en uttrykksfull sanger. Schönbergs monodrama er intet lett verk. Dels består teksten også i partier av resitering, det blir en slags Sprechgesang. Sopranstemmen beveger seg mot et svært stort orkester som egentlig ikke har som oppgave å ledsage sangpartiet, men å illustrere de symbolske tankeprosessene som ligger bak teksten, i hvert fall var det vårt inntrykk. Men uansett kom Toril Carlsen svært godt fra dette krevende monodramaet.
Symbolisme preger også Bartoks eneste opera Hertug Blåskjeggs borg. Men der Schönberg pøser på med sin ekspressive og ofte vanskelig tilgjengelige tolvonestil holder Bartoks seg tross alt innenfor det tonale tonemønsteret. Men virkemidlene og bruken av det store orkesteret, orgel inkludert, er ikke minst like stort.
Librettoen bygger på et gammelt eventyr men er her gitt et mer symbolrettet innhold ved at hertugen ikke bare skal være ‘svart og ond‘ men også appelere til vår medfølelse. Judith og hertugen ankommer til hertugens borg, et mørkt og dystert sted. Judith tror at hun skal vekke stedet til varme ved sin kjærlighet til hertugen. Men borgen skjuler syv mystiske dører som alle åpner inn til den ene skrekkvisjonen etter den andre.
Musikken er stort anlagt, noe orkesteret kom godt fra. Det er ikke bare Bartoks eneste opera, det er også i dag uten tvil det fremste ungarske operaverket. Dramatikken i Bartoks musikk fører oss langt inn i uhyggen.
To ypperlige solister sto for framføringen: sopranen Jeanne-Michèle Charbonnet og den ungarske bassen Pèter Fried. De gjorde begge en fremragende innsats, særlig likte vi Charbonnet.
Det var tydeligvis ingen Brahms-kveld og følgelig ingen kilometerlange køer foran billettlukene. Men publikumsbegeistringen var stor, særlig for framføringen av Bartoks enakters opera.
