Egentlig er dette to selvstendige biografier om de to største kunstnerne Norge har fostret – sett med internasjonale øyne.
Boka går inn på berøringspunkter mellom de to, personlige møter (dels i fylla) og hvordan de var gjensidig opptatt av hva de skapte. Munch eksempelvis skal ha sagt at «når jeg leser Ibsen, leser jeg om meg selv» Og Ibsen var i sine sene år svært opptatt av den ekspresjonistiske kunsten Munch skapte. Munch var ingen scenograf. Derfor er de få skissene han laget til noen av Ibsens oppsetninger heller ikke særlig oppsiktsvekkende.
Torstein Velsand: Historien om Ibsen og Munch, Font forlag 2016 241 s.
Boka er ingen murstein, snarere tvert imot. Den stiller heller ikke opp nye revolusjonerende teorier om de kunstneriske berøringspunktene mellom de to.
Snarere er det en grei bok, illustrativ og forsynt med godt bildemateriale. For skolenes undervisning må den være midt i blinken!
Begge kunstneromtalene berører det samme: at disse to ikke var rettlinjete a4-mennesker. Ibsen var en særling, bitter og ikke særlig vennlig overfor sine omgivelser. Munch rablet det fullstendig for med klinikkopphold som følge etter at han hadde skutt av seg halve fingeren.
Men uansett skapte de stor kunst som en hel verden kan nyte godt av i dag.
