Marit Slagsvold & Birgitte Lange: Venner for harde livet, Aschehoug 2003, 288 s.
Forfatterne mener å se at det har skjedd endringer blant det norske folk som berører vennskapsrelasjoner, men også andre relasjoner som for eksempel mellom arbeidskollegaer. Nå er det in og trendy å ha mange venner, og jo flere venner en har, desto mer vellykket er man. Og spesielt riktig er det å være del av en vennegjeng.
Reklame, filmer og ukeblader må ta på seg litt av skylden for dette glansbildeidealet, sier de. Idealet forteller oss ikke bare at vi må ha mange venner, men også hvordan man skal være venner. Dette legger føringer på hvordan vi tenker og gir visse forventninger. Forventninger som vanskelig lar seg innfris.
En av de forventningene de hevder at vi har, dreier seg om dette med intimitet. Det å være personlig blir sett på som veldig positivt og ekte. Til og med på
jobben. Her er det ikke nok bare å være kollegaer, men man skal være ”kompiser” i tillegg. Så hvis man ikke er personlig så blir man oppfattet som stiv og formell, og det skal man helst ikke være.
Boken tar også for seg dette med generell vennlighet og høflighet. De mener at vi er så redde for å være uekte og falske at vi ikke lenger behersker det å småprate med mennesker vi ikke kjenner. Vi har fått et uheldig svart/hvitt syn som går ut på at enten så er du ekte eller så er du falsk. Dessuten er vi ikke flinke nok til å skille mellom de ulike relasjonene vi har. Vi kaller mange for ”venner” av mangel på noe annet passende uttrykk. Ikke alle samvær trenger å være vennesamvær.
Forfatterne ønsker at vi kan bli mer bevisste og reflekterte rundt alt dette, og kanskje stille oss selv spørsmålet om hvem som betyr mest for oss. Overflatiske vennskap kan ta plassen for gode vennskap, hevder de, og hvis man er mer bevisst så vil det bli lettere å prioritere, og man slipper å ha de samme store forventningene til alle relasjonene.
Dette er faktisk bare noe av de tingene denne boken tar opp. Jeg opplever boken rett og slett som ”proppfull”. Den er ganske omfattende på en kortfattet måte. De har så mye å ta opp, så utrolig mange spørsmål de vil stille. Den gav meg litt av hvert å tenke på. De er helt klart veldig kritisk til det de kaller det ”moderne vennskap”, men hva med fordelene? Det blir ikke nevnt noe særlig, men likevel, mye er jeg ganske enige i, spesielt dette med nordmenns vanskeligheter for ”small talk”. Jeg synes personlig det hadde vært lettere å møte mennesker hvis vi kunne vært litt rausere på ”småprat-vennlighet”. (En aldri så liten oppfordring.)
Underveis i boka fikk jeg en veldig trang til å vite hvem forfatterne er, og hva slags bakgrunn de har. Og man får egentlig ikke vite så mye, bortsett fra at Slagsvold er sosiolog, født i 1962 og Lange er statsviter, født i 66.
Men uansett- dette er absolutt en spennende og givende bok, og jeg fikk masse ut av den.
