Geir Lundestad: USA og Europa: Imperiet og de allierte etter 1945, Cappelen 2004
Geir Lundestad (f. 1945) har siden 1990 vært direktør ved Det Norske Nobelinstituttet og sekretær for Den Norske Nobelkomiteen. Han er professor II i historie ved Universitetet i Oslo og har skrevet en lang rekke bøker og artikler om internasjonal politikk, med hovedvekt på amerikansk utenrikspolitikk. (Kilde: Cappelen)
Boken ”USA og Europa: Imperiet og de allierte etter 1945” er oversettelsen av The United States and Western Europe since 1945 From ”Empire” by Invitation to Transatlantic drift som ble utgitt i 2003. Boken er et imponerende, grundig og omstendelig verk som tar for seg balansen i det transatlantiske forholdet. Den er på over 400 sider og delt inn i 10 deler som tar for seg hvordan dette viktige forholdet har blitt bygd opp og vedlikeholdt i årene etter andre verdenskrig. Den er delvis bygd på Lundestads tidligere publiserte arbeider (artikler) men er som forfatteren selv sier i forordet et forsøk på å sette sammen relevante bøker og artikler til en større presentasjon av temaet.
Jeg, som sikkert mange andre har følt et behov for å sette meg litt mer inn i denne delen av historien for å bedre forstå hvorfor og hvordan utenrikspolitiske avgjørelser tas og i hvilken grad de er påvirket av vårt forhold til våre allierte, ikke minst etter krigen i Irak og valget i USA i høst.
I henhold til beskrivelsen på omslaget kombinerer Lundestad ”på mesterlig vis omfattende kunnskaper med en sjelden evne til å gjøre historien levende, viktig og avgjørende”. Basert på dette tenkte jeg at denne boken kunne være det jeg trengte. Boken er svært omfattende og har et meget utførlig register men jeg tror nok dessverre at det er for meg det mest positive jeg har å si. Jeg er normalt sett ikke en person som legger fra meg en bok før den er ferdiglest men i dette tilfellet har jeg vært nødt til å ta mer enn en pause – og jeg må innrømme at jeg fremdeles har noen sider igjen.
Språket i boken er svært faglig og tungt og med alle de hendelsene som blir tatt opp mistet jeg fort oversikten. Det tok ikke mange sidene før jeg savnet en tidslinje som jeg kunne bruke som referanse når tidligere begivenheter ble referert (jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte lese om igjen deler av kapitler for å finne ut når avtaler ble inngått eller endret).
Lundestad sier i forordet at målet med boken var å skrive en bok som ”kunne tjene som hovedreferanse eller lærebok på området selv om boken også er rettet mot et bredere publikum”. Når det gjelder det første, tror jeg han har klart å oppnå sitt mål. Jeg ser absolutt muligheten for at jeg kan bruke denne boken som oppslagsverk neste gang jeg prøver å huske detaljer om ikkespredningsavtalen eller liknende og boken er sikkert bra for de som studerer eller underviser i temaet. Når det gjelder det bredere publikum tror jeg at Lundestad burde ha brukt en mer populærvitenskaplig presentasjonsmåte skulle det blitt en realitet. Jeg tror de fleste i denne gruppen vil finne boken for tung og komplisert.
