Inderlig

Oslo Konserthus 29.3.2012 Bruckner: Adagio fra symfoni nr. 9, Mozart: Messe i c-moll KV 427, Oslo-filharmonien, dir.: Manfred Honeck, Kathleen Kim – 1. sopran, Simona Saturova – 2. sopran, Krystian Adam – tenor, Håvard Stensvold – bass, Oslo FIlharmoniske Kor

Det var svært riktig å markere påskens komme med to verk som dette, Mozarts mektige c-moll messe og som innledning adagio-satsen fra Bruckners niende symfoni. Her hjemme har vi ikke annen musikktradisjon for påsken enn å markere den med store sakrale verk, som Bachs messer eller Arvo Pärts lange repetative innadvendthet. Her tok man Mozarts grandiost anlagte messe i kombinasjon med Bruckner.

Ideen er egentlig ikke ny. Da Bruckner begynte å innse at han ikke fikk fullført sin siste symfoni, foreslo han rett og slett at hans Te Deum, ble spilt som sistesats.

Kombinasjonen Bruckner – Mozart var ytterst riktig gjort. Mens Mozart utgjorde tyngden med sitt kor, fire solister og orgel i kombinasjon med orkesteret, var det Bruckner som stemte oss til alvor. Den mektige adagioen – det siste han fikk helt fullført i sitt komponistliv – er nesten en messe i seg selv. Over en halv time tok framføringen av denne ene satsen i går. Den storslåtte musikken bredte seg for alvor ut og fikk store løft med sine kraftige fanfarer i blåserne, som for å varsle noe stort og kraftfullt eller for å sette store understrekinger under en lang komponistkarriere til en av de største symfonikerne verden har sett.

Men det var første og fremst inderligheten i musikken som gjorde sterkest inntrykk. Her opplevde vi hvordan musikere og dirigent var topp konsentrerte og med stort alvor gikk inn for å folde dette veldige klang-universet ut for oss.

Så var vi stemt til alvor og høysinn da Mozarts messe satte i gang. Med solister og kor ble det å understreke at her var vi på høyden, bokstavelig talt, i dette verket som Mozart skrev på begynnelsen av 1780-tallet og dermed for alvor fikk markere seg som en seriøs og dyptpløyende komponist som kunne mer enn å lage friske og livsbejaende rokokko-triller.

Vi fikk også møte særlig to sopraner, Kathleen Kim og Simona Saturova, som gjorde sitt til å understreke det dype alvoret i messen.

Det var også gledelig med et gjensyn med Manfred Honeck. Da han var fast engasjert ved operaen her i byen ledet han ofte konserter med Oslo-filharmonien. Disse var av store opplevelser. Når han pånytt sto på podiet med Mozart var det duket for en ny stor opplevelse.

En flott og høystemt innledning på påskehøytiden som ikke bare er sol og vidde, men også tid for ettertanke og kontemplasjon. Musikk som dette bidrar sterkt til dette.

Vi må tilføye at Oslo-filharmonien for et par tiår siden gjorde en innspilling av den niende symfonien. Her kunne de ikke bare gi oss de endelig instrumenterte taktene av sistesatsen slik Bruckner fikk gjort så langt, men også en redigert versjon av denne satsen. Det lyder overbevisende bra, med vekt på avslutningskoralen. Ut fra dette kan vi bare være lei oss for at komponisten ikke fikk levd et halvt år til slik at disse tonene kom til oss i endelig versjon.

Men adagioen i seg selv gjør et dypt inntrykk med den store messen som fulgte.