Gerd-Liv Valla: Prosessen, skrevet i samarbeid med Stian Bromark, Cappelen 2007, 306 s.
Det mediaoppstyret som Ingunn Thyssens LO-oppsigelse og samtidige utblåsing i VG tidligere i år utløste tilsvarer røft regnet det dobbelte av den oppmerksomheten media viste tsunamien for et par år siden. Det er uten tvil årets mediabegivenhet i Norge. Gerd-Liv Valla oppnådde mer oppmerksomhet enn noen enkeltstående person har fått i Norge – over så kort tid, og kanskje noen gang. Fremdeles er saken het. Det kan vi se av disse dagers mediaoppslag.
Hun ble kåret som Norges mektigste person bare få uker før denne mediestormen ble utløst. Det ble hun også i året før. Dette er mye av forklaringen på den uvanlig store oppmerksomheten som fulgte.
Hva skjedde? Rett og slett at en av samfunnets mektigste personer var blitt for mektig. Hun var blitt en sterk person og opptrådte så entydig og klar i sin gjerning at hun rett og slett ikke var til å holde ut for enkelte. Hun lot seg hverken settes på plass – eller snakkes til. Dessuten oppnådde hun sterke resultater for LO-medlemmene.
I tillegg avslørte LO-lederen at hun har nesten livsfarlige personlige sider som gjorde henne uvanlig åpen for hogg. Ved den store jobben hun gjorde i LO hadde hun ikke den avdempete mykheten som kjennetegner sosialdemokratiske politikere, hun var ingen ‘pusekatt‘. Hun snakket høyt og tydelig, la ikke skjul på hva hun mente, hadde en røff arbeidsstil og duret gjerne rett på. Selvfølgelig måtte hun gjennom dette møte stor motstand og det er mer enn sannsynlig at ikke rent få gjerne så henne avsatt. I tillegg førte stilen hennes også til at hun kunne gjøre inntrykk av å mangle evne til personlig innlevelse (empati).
Det er ikke noe tvil om at den jobben hun gjorde som LO-leder var historisk. Hun vil utvilsomt bli omtalt som en av de virkelig store lederne LO noen gang har hatt. Det skal bare være nok å minne om at hun hele to ganger stanset regjeringenes forsøk på å svekke sykelønnsordningen. Ved den siste anledningen våget hun endog å tale sin egen statsminister og venn Jens Stoltenberg midt i mot i svært klare og tydelige ordelag. Etter dette var det noen kalte statsministeren for ‘Vallas puddel’. Dette måtte irritere.
Kampen kostet. Det fikk hun erfare. Nå kommer hun med sin egen historie skrevet i dagboksform om de hektiske ukene i vinter da dette pågikk som verst. Hun er glad for at hun endelig får anledning til å legge fram sitt syn på en sak som rett og slett oppfattes som en ‘hekseprosess‘ (Eva Jolys ord).
Denne boka er en ærlig og rett-fram bok, skrevet med tanke på å skildre det som skjedde. Det er ikke en saklig framstilling men handler om hvordan hun selv som person opplevde det. Boka er oppriktig, skrevet uten utvedigheter. Valla var en fysisk svekket person på dette tidspunktet, hun hadde året før brukket ryggen og slet fremdeles med sterke smerter da denne saken kom opp. Underveis beordret legene henne til varmere strøk for helsens skyld. Men oppholdet og behandlingen på Kanariøyene ble avsluttet før tiden for hun måtte hjem og ta i mot Fougner-utvalgets rapport som LOs leder.
Media har de siste dagene blåst opp at Valla ‘skriver dritt‘ om tidligere venner og politiske samfunnstopper. Dette får urimelige dimensjoner. Men det hun skriver om Jens Stoltenberg, Martin Kolberg og andre er ikke annet enn det TV-tittere og avislesere forlengst har registrert. Valla er ærlig og sier tingene med tydelighet. Dette står henne til ære. Alle som hørte henne gjenta og gjenta hvor stolt hun var av regjeringen Stoltenberg og det arbeidet den gjorde på pressekonsferansen nylig – ikke gjengitt i pressen – kan ikke være i tvil om hva hun mener.
Denne boka sier mye. Først og fremst om maktkampen i dagens Norge. At det tilsynelatende kan dreie seg om tradisjonelle fløyer i Arbeiderpartiet er bare en dimensjon av dette. Større blir bildet når det her dreier seg om en kvinne som for første gang i historien har en posisjon som ingen kvinne har hatt før. Her dreier det seg om en person som rett og slett er blitt for sterk og som sier for tydelig i fra. At Kjell Bjørndalen, hennes fremste motstander i LO, sier til avisene bare tre dager etter hennes avgang at nå er det slutt på ‘utpressingen‘ av Arbeiderpartiet, forteller i grunnen det meste.
Det andre denne boka ripper opp i er medias rolle. Vi har sett det tidligere de siste årene hvordan pressen tar seg til rette, opphever vanlige former for samfunnsnormer og moral og tar seg til rette på en svært usmakelig måte. I bunn og grunn er ikke oppførselen i prinsippet verre enn de papparazziene som i sin tid førte til lady Di‘s tragiske død i Paris.
Det tredje forholdet – og det som det sannsynligvis fører til resultater av etter denne saken og denne boka – er rettssikkerheten. Det er himmelropende galt at psykiateres hemmelige rapporter basert på anonyme kilder og tipstelefoner skal danne grunnlag for seriøse konklusjoner som den omtalte Fougner-rapporten har gjort. Hvordan dette utvalget egentlig oppsto – og hvordan ledende folk mot LO-lederens vilje fikk satt inn en Høyremann som leder av dette utvalget – er noe som tilhører beskrivelsen av det angivelige bakenforliggende maktspillet å avsløre. Men hvordan man går fram i en slik sak er rett og slett uhyggelig lesing. Vi har erfart før hvordan advokatstanden kan la alle hemninger fare – som i BAHR-saken – men i dette tilfellet har vi fått en dimensjon som er langt alvorligere. Her trekkes psykiatikere og deres mer eller mindre fritt-svevende fantasier fram som grunnlag for å avsi en ‘dom’ i en alvorlig sak. Dette minner så altor mye om forholdene i tidligere østeuropeiske regimer. Tittelen Prosessen som er satt på denne boka er derfor treffende i så måte. At det opplyste Norge opererer med ‘kafka’ske forhold i 2007 blir rett og slett for surrealistisk.
Derfor er denne boka viktig lesing. I tillegg er den godt skrevet. Her har Valla fått hjelp av Stian Bromark til å skape flyt og dramatikk. Dermed er utgivelsen noe av det viktigste som har skjedd i årets bokhøst.
Alle som opplevde hovedpersonen på pressekonferansen for to dager siden måtte bli slått av hvor utrolig energisk og oppegående hun var. Norsk samfunnsliv er på langt nær ferdig med Valla!
