Karin Fossum: Djevelen holder lyset, 233 s., Cappelen 1998
Karin Fossums siste bok er markedsført som kriminalfortelling. Kanskje den er det også. I formen har den krim’ens spenningsmettede oppbygning. Men den er like mye kriminalhistorie som et skuespill av Ibsen.
Det er små historier fra det som prosaisk kalles ‘virkeligheten’ som Karin Fossum mesterlig har flettet sammen. Hverdagslige begivenheter som føyer seg til hverandre og etterhvert som handlingen skrider fram skreller av lag på lag med tragedier og skjulte katastrofer. Som sagt blir det noe ibsensk over måten Fossum handterer sin historie på.
Faktisk er det mer stoff som denne boka legger opp til og som hun ikke får fullført. Kanskje er det ‘kriminalfortellingens’ rammer, forlaget markedsavdeling eller julesalgets tidssfrister som har spilt inn. Men hun kommer tilbake, for dette gir løfter om noe mer – og noe ganske stort.
Det er en historie uten helter og skurker. Raset av ulykksalelige begivenheter settes i gang av to unggutter som kjeder seg og vil ha det litt ‘moro’. Det går ikke helt som de har tenkt – og dermed er sjebnehjulet i gang.
Karin Fossums personer er helt vanlige mennesker. Eller rettere, hun beskriver situasjoner hvor ting har gått litt på skakke og hvor sinnets tilstand for enkelte aktører er det normalt unormale. For det er her hennes styrke ligger, at hun evner å gi innsikt i tilstander i sinnets irrganger hvor psykatrien skulle være enerådende, kamuflert som kriminalhistorier.
Hennes personer er ingen mordere med perversjoner, gale drapsmenn med øks. Snarere de enslige, redde og svake, slike personer som hverken kan gi farge eller liv til spennende fortellinger. Trodde vi. Men her finner vi et sant mesterskap i beskrivelsen av hverdagens små begivenheter.
Dette er spennende fortalt og dyktig satt sammen. Karin Fossums bøker er i ferd med å sprenge kriminalfortellingens rammer. For den saks skyld er det ett fett hva man kaller det. Det fungerer, det er stor litteratur – og det er det viktigste.
