Jonas Hassen Khemiri: Jeg ringer mine brødre, Gyldendal Norsk Forlag 2013, 129 s.
Jonas Hassen Khemiri er en ny svensk stemme. Han har i løpet av ganske kort tid gjort seg bemerket som dramatiker og forfatter. Hans teaterstykker spilles overalt, også her hjemme. Men han har særlig gjort seg bemerket i avisspaltene i hjemlandet hvor han hamrer inn sitt budskap om det å være vokst opp med mørkere hud i et hvitt velstandssamfunn.
Jeg ringer mine brødre er allerede dramatisert og klar for teaterscenen i Stockholm. Den bygger på en aviskronikk han skrev like etter et bombeattentat hvor en selvmordsbomber sprengte seg i Stockhom for et par år siden. Bilen har eksploder i byen og alt er kaotisk. Amor (det heter han) løper forvirret rundt i byen. Paranoiaen slår inn. Alt ikke lenger slik det har vært.
Boken er skrevet i en slags beretterform hvor Amors tanker i ekspressfart fyker gjennom hodet hans. Den kan leses som et rasende oppgjør med våre fordommer – og mer eller mindre åpne fordømmelser. Men også som et oppgjør med alle de kaotiske tankene som farer rundt i hodet på en ungdom.
På tross av at den tilsynelatende ikke består av mange sider og har stor skrift, er det en bok du omtrent ikke kommer fra uten videre. Du legger den ikke fra deg hvis du først har begynt å lese den. Den er intens og tar deg inn i en tankeverden som blir der. Der stiller den spørsmål og blir fortsatt liggende å kverne.
