Tom Holland: I skyggen av sverdet – Islams fødsel og kampen om den rette tro i antikkens siste dager, Gyldendal 2013, 385 s.
Det er et svært interessant felt Tom Holland drar opp i sin nyeste bok. Vestlig historieskriving har så godt som hoppet bukk over perioden fra Jesu fødsel til korsfarertiden. Disse tusen årene dekker også over den sørgelige historien om det vestlige Romerrikets bedrøvelige forfall – og det er kanskje en av de viktigste grunnene. Vi liker ikke å lese om våre egne nederlag.
Men antikken er rik på begivenheter. Det er her det viktigste som angår vår sivilisasjons kulturelle historie har sitt opphav. Nettopp i denne perioden befestiget kristendommen seg og noen århundrer senere også islam. Det vestlige romerriket nærmest oppløste seg selv gjennom disse århundrene mens det østlige besto helt til 1500-tallet, det vi kaller Bysants. Dette var en betydelig maktfaktor ved siden av perserriket, ariernes hjemland, kjent i dag som Iran. Om dette står det så å si ingen ting i norske historiebøker.
Et tredje rike vokste fram fra 700-tallet. Arabernes rike ble det mektigste verden noengang har sett, det strakk seg fra Kina til Frankrike.
Før Jesus var det bare jødedommen som eksisterte her i regionen av dagens religioner. Siden kom det to til. Alle tre har sprunget av felles røtter og hevder å ha felles opphav i stamfaderen Abraham. Historiene nedfelt i eksempelvis Tora’en, Bibelen og Koranen er beslektet med hverandre og omtaler i forbausende grad felles historiske begivenheter og personer.
Det er derfor et svært interessant emne og tidsepoke Tom Holland gir seg i kast med å belyse. Hans utgangspunkt har vært – tilsynelatende – å sette lys på islams fødsel og belyse hvordan denne religionen rett og lett ‘lånte av’ de andre.
Men for undertegnete var det mer den historiske framstillingen av hva som egentlig skjedde i disse hundreårene som har gjort størst inntrykk. Her følger vi krigerkonger, ideer og religioner på kryss og tvers gjennom det som da var verden. Dette vil jeg si er svært nyttig lesing.
Det som kompliserer er at framstillingen glir tungt. Språket er ikke all verden, for å si det pent. Eksempelvis leser du et sted “På frynsete papyrus langt ute i den ensomme ørkenen holdt salene på Olympen – der de greske gudene slanget seg på utsøkte divaner med mørkøyde gudinner ved sin side og ble servert vin av evig vakre ungdommer – fremdeles et magiske grep.”
Det er med språkblomster som denne og tilsvarende at det ikke glir som det burde. De innskutte bisetningene og alle blomstrende beskrivelsene letter ikke akkurat stoffet.
På tross av dette, en svært interessant tidsepoke som det kastes lys over!
