Oslo Konserthus 28.4.2011 Webern: Fem orkesterstykker, Beethoven: Klaverkonsert nr. 4, Sibelius: Symfoni nr. 4, Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste: dirigent, Radu Lupu: klaver
Han er en pianist som inviterer oss inn i musikken. Det er ikke teknisk briljans eller utvendig storhet som preger Radu Lupu, snarere hans evne til å trollbinde oss ned til musikkens minste detaljer og hans varme og levende engasjement for den musikken han framfører. Dermed inviterer han oss inn i musikken og deler med oss rikdommen og perlene i Beethovens verk.
Det ble en stor opplevelse å oppleve hans framføring av Beethovens fjerde klaverkonsert. Komponisten tilrettelegger også for dette ved at klaveret helt alene åpner konserten. Ikke med prangende fanfareliknende akkorder som hos en Tsjaikovskij, Grieg eller Rachmaninov, men med stille musikk som får oss til å lytte og komme helt på innsiden av dette vidunderlige toneuniverset.
Selv har pianisten både et navn, en framtoning og et opphav som kan utløse helt andre assosiasjoner enn Beethovens rike verden men slike tanker forlater oss ganske raskt ved de innledende tonene.
Jeg skulle ha ønsket at orkesteret og dirigent hadde hatt litt bedre tid til å fordype seg i den fjerde symfonien til Sibelius. Dette er et spennende verk som gjennom sin uvanlige form til Sibelius å være og sine dyptloddende stemninger inviterer til å oppleve musikken i flere lag, jeg tenker blant annet på cello-stemmen i førstesatsen som vekker stemninger du opplever gjennom hele symfonien og den tilsynelatende merkelige abruptheten i annensatsen.
Slik det ble opplevde jeg en ‘interruptus‘ Sibelius som stilte flere spørsmål enn jeg fikk svar. Men det var kanskje også noe av meningen ved å framføre denne ‘psykologiske’ symfonien av Sibelius ?
