Irsk revolusjon og humør

Roddy Doyle: En stjerne ved navn Henry, 361 s., Cappelen forlag 2000

Det er litt av en bok Roddy Doyle har skrevet. Den er irsk tvers igjennom men lykkelig befridd for sentimentalitet. Vi får en god porsjon humør, servert i form av en spennende fortelling, spritet opp med skrøner og kjempeoverdrivelser nær det groteske. Men handling og innhold er alvorlig nok. Egentlig er det en fortelling om en menneskesjebne under den irske frihetskampen fra påskeopprøret i 1916 til utover på 20-tallet.

Det er skildringen av disse begivenhetene som gjør at denne boka er mer enn irsk humør og fortellerglede; den beskriver også ganske usminket og rett fram det helvettet som disse begivenhetene var. Kanskje kan man si alle revolusjoner, kriger og etniske konflikter går ut på det samme: gjørme, dritt og blod. Roddy Doyle går litt lenger. Boka har en melankolsk undertone. Her antyder han at snakket om revolusjon og frigjøring fra engelskmennene bare er skalkeskjul for lederne. Det dreier seg innerst inne om personlig makt, vinne eiendom og bli rik.

Vi følger Henry Smart, hvis faderlige opphav var en enbent horehusutkaster og leiemorder, i hans oppvekst. I tidlig alder blir han foreldreløs. Så dukker alvoret opp, han blir blandet inn i påkeopprøret i1916 og derfra og ut er det et eneste langt og spennende epos, skrevet på en humørfylt og levende måte men med alvoret like bak.

Det er nettopp fortellergleden som gjør at denne boka ikke forfaller til annerangs revolusjonsromantikk. Vi slipper å tenke ‘å, så ille!’ for unge smarte Henry fører oss med på det ene fantastiske eventyret etter det andre. Optimistisk, glad – men også bitter og melankolsk – får vi innblikk i irernes nære historie. Les den, og fryd deg – men grem deg også over ‘siviliserte’ engelskmenns syn på andre enn seg selv.