Eirik Wekre: Operasjon Isbjørn, Gyldendal 2009, 346 s.
Denne krim-fortellingen kommer godt ut i starten. Den tar utgangspunkt i familiedrapet og en norsk yrkesmilitærs og Afganistan-veterans maretitt og fobier. Altså et utgangpunkt som er mye brukt, og ikke så helt uvanlig hverken i fiksjon eller i i virkeligheten, jfr. filmen Upperdog. Men når det er femti sider igjen av boka, endrer fortellingen fullstendig karakter. Det blir en internasjonal spenningsthriller med mye av handlingen lagt til Svalbard.
Det er her jeg banner. Jeg snytes for en slutt på krimhistorien som ville være naturlig ut fra den lovende åpningen. Fram til side 300 var det faktisk en norsk krim over gjennomsnittet med levende figurer og troverdig miljø. Spesielt gode var skildringene fra skilivet i storm på vidda. Men da vi forflyttes til heseblesende terrorjakt på Svalbard etter først å ha opplevd et usannsynlig pistoldrama i Schweigaards gate, er det at vi melder pass. Det er ingen som har skrevet bedre spenningslitteratur fra Svalbard enn Jon Michelet. Det bør man likeså godt innrømme, uansett om man som forfatter har bakgrunn fra det militære og de hemmelige tjenester eller ikke.
Her blir det hele bare for dumt.
