Arnaldur Indridason: Vinterbyen, (Vetrarborgin, overs. Silje Beite Løken), Cappelen Damm 2008, 350 s.
Sørpe, slaps, kaldt regn, vind og fykende snø er rammen for denne islandske krimboka. Arnaldur Indridason bruker de islandske værforholdene som bakteppe for å skildre hvilken kontrast det må være for mennesker som kommer fra helt andre og atskillig varmere strøk på jorden å komme opp til denne iskalde og forblåste lavaøya hvor det knapt vokser et tre.
En ung gutt som har en mor fra Thailand blir funnet knivstukket og død. Fortellingen går sakte og metodisk fram med å skildre hvordan etterforsker Erlendur og andre av hans kolleger i politiet nøster opp forbrytelsen. Men historien tar også korte avveier. Et av dem er et barnsdomsminne som fortsatt plager Erlendur. Islandsk klima og naturforhold er her sentrale.
Etterhvert får saken sin oppklaring. Det skjer i rolige og udramatiske former. Indridason skriver ikke spenningsromaner som får leseren til å glemme å puste. Snarere er det enkle liv og sjebner som skildres. Tankefluktene underveis gir fortellingen liv og farve. Her er temaet det totalt ugjestmilde været og klimaet på Island.
Underveis i etterforskingen er det to temaer som er sentrale: den underliggende rasismen og fremmedfrykten i det islandske samfunnet samt foreldrenes ansvar for å gi den oppvoksende slekt en trygg tilværelse. I det første kjenner vi oss så altfor godt igjen. I det andre opplever vi et tema som går igjen i flere av Indridasons bøker. Han kommer stadig tilbake til hvordan foreldre som er opptatt altfor mye av sitt eget ego og materielle goder sender sine barn inn i en tilværelse full av ulykke og kriminalitet. Han antyder også at seksuell misbruk av barn kan ha noe av sin bakgrunn i en oppvekst uten trygghet og ekte varme.
Det umiddelbart tiltalende ved Indridasons bøker er at han skriver uten de store faktene. Her er ingen viftende pistoler og knudrete knyttnever. Du opplever knapt en action-scene. Dermed får du bedre anledning til å fordype deg i de tankene han gjør seg med fremmedhat og foreldreansvar. Her har han mye å si – og vi kjenner oss så altfor godt igjen.
Oversettelsen ved Silje Beite Løken har greidd å formidle noe av den kalde og ugjestmilde stemningen Indridason har lagt over denne fortellingen.
