Henning Mankell: Italienske sko, Gyldendal 2006, 311 s.
Det er noe uvandt å lese Henning Mankell på denne måten. Helst er man komfortabel med å lese ham skildre kriminalbetjent Kurt Wallander i en av sine krimbøker, eller romanene med handling fra Afrika. Henning Mankell er utvilsomt Sveriges mest leste forfatter i dag, han leses over en hel verden og flere av hans bøker er blitt dramatisert for teater.
I denne boka møter vi et helt annet miljø enn hektiske etterforskere i Skåne. En mann godt over middelalderen lever ensom og stille på en øy ute i skjærgården. Han har rett og slett trukket seg tilbake og foretrekker å leve avsondret fra verden rundt ham. Så inntreffer et møte en dag og gjennom dette involveres den eldre mannen i mennesker rundt ham, mennesker det viser seg betyr ganske mye for ham.
Boken er innadvendt og skuende. Her er ingen store begivenheter og langt fra noe drama. Det hele skildres på en fin og avdempet måte. Fortellingen glir nesten i hop med de skiftende årstidende som forfatteren skildrer på en slik måte at vi blir med i det langsomme temoet fortellingen finner sted i. Den dvelende rytmen er noe som forsterker fortellingen om mannen som i snart pensjonistalder konfronteres med seg selv og de valgene han har tatt, eller unnlatt å ta i livet sitt. Han må i hvert fall erkjenne at livet er mangt mer enn selvvalgt ensomhet.
En kan ikke unngå å bli fengslet av fortellingen etter hvert som den skrider fram. Lykkeligvis er det ingen overraskende hemmeligheter som venter på siste side. Det er en fortelling som sjarmerer på sitt ydmyke vis.
