Ivans krig

Catherine Merridale: Ivans krig – liv og død i Den Røde Arme 1939-1945, Vega forlag 2012 531 s.

Av mye litteratur jeg har lest om siste verdenskrig og det tidligere Sovjet er dette en av de aller beste. Det er en svært grundig og ikke minst godt skrevet bok. Forfatteren har brukt mye tid og arbeid på å gå inn i de arkivene som nå gradvis blir åpnet. Hun har også snakket med en god del krigsveteraner.

Hun legger ikke skjul på, som de fleste som har skrevet om den andre verdenskrig gjør, at den i realiteten ble avgjort på slagmarken i øst, på Ukrainas, Hvite-Russland og Russlands store stepper. Det var også her at tapene var størst. Sivilbefolkningen måtte tåle store lidelser og tap og ikke minst soldatene hadde et nesten fire års umenneskelig helvette. Det var på ingen andre krigsarenaer tapene var så store og innbyggerne måtte bære så store byrder under krigen.

Men Catherine Merridale har på ingen måte skrevet noen helteberetning. Hun har ganske hard på å beskrive de katastrofale feilene som ble gjort av særlig ledelsen i Kreml i 1941. Det var hele systemet som her feilet, ifølge henne. Systemet med politisk overvåking og de politiske kommisærene forverret dette i atskillig grad. Det dels vilkårlige straffesystemet og arbeidsleirene i et diktatur forsterket det.

Hun er svært grundig på å beskrive holdninger og tanker som ikke bare gjorde seg gjeldende blandt menige soldater men også blandt selve folket under disse krigsårene. Dette har til nå delvis vært ukjent, men arkivene som nå begynner å åpne seg og det at folk i dag kan snakke noenlunde fritt, gjør at det avtegner seg et helt annet bilde enn den offisielle historien slik den har vært framstilt av Sovjetmyndighetene.

Tvert imot, sier hun. De russisker soldatene – og folket bak dem – kjempet alldeles ingen patriotisk kamp til forsvar for Partiet og kamerat Stalin. De holdt ut og kjempet innbitt mot Hitlers armeer nettopp fordi de ganske enkelt ville overleve.

Boka er systematisk delt opp og mot slutten får vi også en beskrivelse av Den Røde Hærs voldelige framferd mot sivilbefolkningen i krigens siste måneder, særlig i Ungarn og den østre delen av Tyskland (Prøyssen). Voldtektene og hevngjerningene ble til et visst punkt stimulert av den sovjetiske ledelsen, men Catherine Merridale skriver også om hvordan den enkelte soldat kunne oppleve dette etter de lidelser og overgrep de selv og deres nærmeste var blitt utsatt for de siste fire årene.

Jeg synes denne boka rager høyt i det som er skrevet om den andre verdenskrigen og jeg synes det er gledelig at den skiller seg så klart ut i forhold til den type nærmest spekulative litteratur vi har fått om dette emnet de siste årene.