Charles Ives: Sonater for fiolin
Hansheinz Schneeberger -. fiolin, Daniel Cholette – klaver ECM 449 9562
Er man litt kjent med musikken til Charles Ives er ikke disse fiolinsonatene ny mark. Mange motiver og musikalske vendinger går igjen. Den fjerde sonaten heter ganske enkelt Children’s Day at the Camp Meeting, og denne musikken har vi hørt før.
Charles Ives ble ikke anerkjent i sin tid. Han var ingen modernist, men musikken hans ble oppfattet som uforståelig. Han valgte heller ikke yrke som musiker eller komponist men livberget seg som forsikringsmann. Komponeringen foregikk til heller ukurante tidspunkter.
Likevel etterlot han seg orkesterverk og hele fire symfonier, hvorav den siste er et genialt mesterverk mange tiår forut for sin tid ved sin ekspansive bruk av ‘lyder’ og elementer som ikke utelukkende hørte hjemme i symfoniorkesteret.,
Grunnen til at Ives i dag er så enormt populær i (amerikanske) konsertsaler er selvfølgelig at han gir den amerikanske orkestermusikken identitet. Gjennom å spille en samtidig av Mahler får amerikanerne bekreftet at i sitt midte hadde de komponister som kunne skrive stor orkestermusikk. At amerikansk musikkliv ikke bare er europeere på flukt fra grimme regimer, er jo sener bekreftet av eksempelvis Gershwin, Barber og Copland.
Dessuten var Ives så enestående at han tok opp i kunstmusikken det folkelige elementet i amerikansk musikk, og derved også de folkelige melodiene, balladene og rytmene. Ja, både ragtime og tidlig blues kan spores i hans musikk.
Dette hører vi også i disse merkelige fire sonatene. Krevende musikk, men samtidig umiskjennelig Ives der han blander påvirkninger fra europeisk kunstmusikk med sitt egen direkte pågående musikkforståelse og folkelige melodier.
