Ives: Symfonier 1 – 4, Orchestral Set No. 2*, Three Places in New England (Orchestral Set No. 1)*
Los Angeles Philharmonic Orchestra dir.: Zubin Mehta (nr. 1 og 2), Cleveland Orchestra & Chorus dir.. Christoph von Dohnanyi* og Jahja Ling (nr. 4), Academy of St. Martin-in-the-Fields dir.: Neville Marriner (nr. 3) Decca 466 745-2
Decca følger opp sin ubetingete store suksess med å presentere det beste fra sin katalog. Her har de lagt ut Charles Ives’ fire symfonier samt hans to mest kjente symfoniske ‘sketsjer’ i opptak som spenner fra 1972 til 1993. Det er slike utgivelser som gjør at CD-mediet vil ha et fast grep på det kjøpende og kvalitetsbevisste publikum i mange år framover.
Ives’ orkesterverk ga amerikansk musikkliv og amerikanske komponister en form for identitet. For første gang sto det fram en komponist fra den nye verden som baserte sin musikk på landets egne tradisjoner og folkemusikk. Bruk av populære sanger, hymner og spirituals går igjen i hans verk. Men særlig i den første symfonien hører vi hvordan han tilstreber et ‘europeisk’ uttrykk, påvirket som den er av Schubert, Mendelssohn og Dvorak.
Symfoniene ble skrevet i årene 1898 – 1925. Mye skjedde i det internasjonale musikklivet i disse årene. I sin fjerde symfoni gjør Ives et forsøk på å være nyskapende med bruk av forskjelllig rytme og takt og et kor som siterer brokker av kjente melodier. Symfonien ble lenge ansett som uspillelig på grunn av sin kompleksitet – den krever to dirigenter! – og først urframført flere år etter at den ble komponert. Den vekker en viss assosiasjon med den samtidige ‘Les Six‘-gruppen i Frankrike.
Det er derfor naturlig å se de tre første symfoniene under ett og den fjerde symfonien med sin intrikate struktur for seg. De tre første symfoniene beveger seg i et trygt tonalt landskap som endog knapt kan sies å være senromantisk. I det andre symfoniske settet (1915 – 1929) gjør han bruk av samme intrikate rytmer og struktur som i fjerde symfonien.
Nettopp fordi amerikansk musikkliv har så desperat behov for identitet spesielt for denne perioden, kan man kanskje si at Ives’ musikk er blitt noe overdrevent opphausset. Men ser man bort fra amerikanske mindreverdighetskomplekser trer det likevel fram en komponist med symfoniske dimensjoner. Klart mest interessant blir hans ‘andre’ periode som komponist med den fjerde symfonien og det andre symfoniske settet. Selv om komponisten knapt fikk høre sine verk bli framført i egen levetid, er det likevel imponerende å se hva den amerikanske forsikringsmannen fikk til av et orkestralt og symfoniske uttrykk.
Ives kunne ikke livberge seg som komponist i datidens USA. Han hadde full borgerlig jobb og måtte foreta komponeringen på fritiden. Han sto også utenfor et musikalsk miljø og hadde ikke den mulighet sor inspirasjon som europeiske komponister på den tid hadde. Derfor stiger symfoniene hans fram i imponerende dimensjoner.
Ives’ musikk er østkystens og nordstatenes kulturelle arv. Her møter vi metodistkirken, småbytradisjonene i New England, og de store begivenhetene fra borgerkrigen. De folkelige sangene og hymnene han ofte siterer gjenspeiles av dette.
