Oslo konserthus 23.10.2014. Ja, vi elsker. Ratkje: Paragraf 112, Halvorsen: Norsk rapsodi nr 2, Nordheim: Tenebrae, Skjelbred: Shadows of an Anthem II (urframføring), Grieg: Solveigs sang, Grieg: En svane, Valen: Ave Maria, Wallin: Act. Oslo-filharmonien, Ingar Bergby – dirigent, Alban Gerhardt – cello, Hamida Kristoffersen – sopran.
De norske symfoni-orkestrene feirer grunnlovsjubileet med konsertserien Ja, vi elsker, hvor de utelukkende spiller norsk orkestermusikk. Til denne serien har Maja Solveig Kjelstrup Ratkje fått komponere et åpningsverk som spilles av seks orkestre i de fem byene.
Vi følte grunn til å omskrive et kjent ordtak litt etter denne konserten. For maken til forvirrende blanding av orkesterverk slik det ble servert her i Oslo har vi knapt opplevd noen gang. Her ble det mikset sammen av alt mulig, fra det omtrent mest søtladne Grieg noengang fikk seg til å skrive, til relativt avansert og krevende samtidsmusikk, det ene til og med en urframføring.
Vi tviler ikke på de gode intensjonene Oslo-filharmonien sammen med de øvrige symfoniorkestrene i landet – Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand – må ha hatt med å markere grunnloven for dens to hundre år. Men i dette tilfelle ble den lokale anretningen her i Oslo for merkelig, det ble rett og slett hummer i karri.
Dette er synd fordi noen av verkene hadde utvilsomt fortjent noe annet og langt bedre. Da sikter vi i første rekke til Arne Nordheims cellokonsert Tenebrae og delvis også til Fartein Valens Ave Maria. Særlig Nordheims verk var en behagelig åpenbaring på en konsert som dette, fremragende framført av den tyske cellisten Alban Gerhard. Nordheims klangverden viste seg som noe rolig og vakkert å forholde seg til midt oppe i alt det øvrige kaotiske og kaudervelske. Vi skal her heller ikke glemme den andre solisten, sopranen Hamida Kristoffersen, for sin flotte sang. Fartein Valen ble nesten som Alban Berg.
Vi skulle så gjerne ha ofret tid og oppmerksomhet på de tre verkene fra nyere tid, i særdeleshet Maja Rattkjes Paragraf 112 – denne paragrafen (112) kalles fortøvrig gjerne grunnlovens miljøparagraf – med sine korte knapt gjenkjennelige sitater fra kjente sanger, men vi fikk det rett og slett ikke til, beklager. Vi falt rett og slett ut av lage på grunn av denne forvirringen i programmet.
Vi ble fortvilet da vi hørte begrunnelsen for hvorfor Johan Halvorsens andre norske rapsodi skulle stå på programmet: den var omtrent det ‘mest norske’ en kunne finne i orkesterlitteraturen! Men til trøst kan vi jo si at Geirr Tveitts hardingtonar kan oppleves på neste konsert.
Som sagt var vi glade for å oppleve Arne Nordheims vakre klanger på denne konserten – til og med så praktfullt framført. Mer enn noengang var det rette medisinen.
(Fotos: Kulturspeilet)
